Kvelertak på Pstereo:

Kvelertak er en naturkraft

Kvelertak på scenen under festivalen Pstereo 2019.

Låtvalget, bandet, ny frontmann, pyro og sceneshow er helt på i dag. Kvelertak er en naturkraft!

Kvelertak
Elvescenen, Pstereo
Konsert | 16.08.2019

Pstereo så langt har vært en blanda boks. Skikkelig høydepunkter som Mooving Oos, Gregory Alan Isakov, Pom Poko og The Hives, avlasta med et par spredte nedturer. I tillegg har de et publikum som til tider har vært mye mer opptatt av å skravle enn å høre på musikk.

Når scenen rigges for Kvelertak sin entre denne fredagskvelden er de to mindre scenene på område ofre for et noe beklagelig kapittel i årets booking. Valentourettes lager liv, for de som synes at skranglete levering av Jokkes poesi i fult fyllefestformat er toppen. Hester v75, en kolleksjon ymse bergensere har nok sitt publikum, men den så godt omtalte «svale» rappen blir likevel ganske dølt, og som en god kollega sa: «Er det ingen som tenker #WhitePeople her?». For undertegnende er nå bakenden godt plassert et snaut steinkast unna hovedscenen. I håp om at den neste konserten skal bli skikkelig høydare.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Ricochets på Pstereo.

Nesten rett på tida i skikkelig dårlig rockestil kommer det som igjen viser seg å være noe av det drøyeste Norge har å by på av liveband på scenen. Et seigt Pstereo-publikum skal snart få lære at du kan gi en god F i å stå stille når rogalendingene peiser på. Åpenbaring!.. er navnet på første låta og det eneste som kan forklare opplevelsen av å se bandets nye vokalist Ivar Nikolaisen. Tidligere kjent fra Silver og The Good The Bad And The Zugly.

Et band som driter i et reservert publikum

Bruane Brenn som låt nummer to kommer dundrende ut av de siste notene på Åpenbaring. Trønderne er dessverre fortsatt seige i baken. Kvelertak er grisetight denne dagen, men det er ikke lyden. Det setter et mikroskopisk sår i gleden i visse partier gjennom dagens sett. Nekroskop fra førsteskiva viser et band som driter i et reservert publikum, de kjører på og haler folk i gang.

De flotte kormelodiene i låtas ellers ganske brutale utrykk drukner dessverre litt, et vedvarende problem et stykke ut i konserten. Heldigvis kan Kvelertak det å lage show. Midt i låta kjører hele bandet full stopp, mens Nikolaisen klatrer inn i publikum. Da han har fått rigga seg godt til brøles det til og band, og pyro i et salig samspill dundrer videre. Nikolaisen, og tidligere vokalist Erlend Hjelvik, har vært viktige for bandets utrykk og liveshow, men her viser de hvor utrolig viktig den instrumentale delen av bandet også er. Kvelertak sine låter lever og dør på gode gitarriff.

Låta 1985 viser mer av bandets tendenser til tradrocken og legger vekk mye av punk- og metalutrykket. Her er det eneste punktet hvor man i noen sekunder tenker at låta var litt tøffere med Erlends bombastiske tilværelse. Det er også første og siste gang i løpet av settet det kan merkes noen mangler ved Nikolaisens framførelse.

Låta er dødsolid og hard, men blir kanskje litt langdrygen, litt surhet kan også anes i noen doble gitarleads mot slutten av verket.

Moshpit, circlepit, svette mennesker

Da trommene drar introen til Evig Vandrar får vi virkelig høre at lyden ikke er helt optimal. Men når hele bandet er igang er det fullstendig glemt, og herfra ut er det bare stor stas. Bandet starter låta Fossegrim og da er tiltrekningskraften for stor.

Jeg dykker inn….

LES OGSÅ: Peter Fonda er død.

Moshpit, circlepit, svette mennesker, mye vræling og hyling senere, og konserten er overstått. Etter en salve av solide låter for å runde av settet, blant annet Mjød og Kvelertak er man tilfreds og fornøyd. Låtvalget, bandet, ny frontmann, pyro og sceneshow er helt på i dag. Kvelertak er en naturkraft!