Anmeldelse av «The Dirt»:

Klisjéene står i kø når historien om Mötley Crüe endelig er blitt film

Daniel Webber, Douglas Booth, Machine Gun Kelly og Iwan Rheon portretterer henholdsvis Vince Neil, Nikki Sixx, Tommy Lee og Mick Mars i spillefilmen «The Dirt», basert på boka med samme tittel.

Filmatiseringen av bestselgeren «The Dirt: Confessions of the World's Most Notorious Rock Band» har vært under planlegging siden 2006. Til slutt var det Netflix som endte opp med prosjektet, som i likhet med andre rockefilmer skuffer på flere områder.

Jeff Tremaine
The Dirt
Film | 22.03.2019

I likhet med veldig mange andre rockinteresserte tenåringer slukte jeg Neil Strauss-boka «The Dirt: Confessions of the World’s Most Notorious Rock Band» tidlig på 2000-tallet. Hver side av boka bidro med drøye historier fra Sunset Strip i Los Angeles, et stadig villere turnéliv, møter med groupies, heroinoverdoser, vold, sykdom, dødsfall og alkoholisme.

Jeg ble fascinert, om enn også litt sjokkert, av historien om Mötley Crüe og det suksessfulle rockebandets medlemmer Nikki Sixx, Vince Neil, Mick Mars og Tommy Lee, slik den ble presentert i boka. Og jeg husker at jeg allerede den gang tenkte: «Denne historien må jo bare filmatiseres».

LES OGSÅ: Rockelegende rammet av slag.

Hele 18 år etter at boka først ble utgitt står vi så igjen med et filmprosjekt som mange aldri trodde skulle bli realisert:

Allerede i 2006 ble filmrettighetene kjøpt av Paramount og MTV, og ni år senere overtok Focus Features rettighetene, før prosjektet til slutt endte opp hos 10th Street Entertainment og LBI Entertainment med distribusjonsavtale hos Netflix.

Overfladisk preg

For å ta én ting først: Det føles temmelig rart å se «The Dirt» i kjølvannet av #MeToo. Dette ser også ut til å ha nådd frem til aktørene som filmen portretterer. Mötley Crüe-bassist Nikki Sixx gikk nylig ut og beklaget en hendelse som ble beskrevet i boka, en hendelse mange nok vil mene grenser mot voldtekt.

Det vil garantert bli skrevet en del kronikker og kommentarer om filmen etter dagens premiere på Netflix. Jeg skal forsøke å holde meg til hvordan historien presenteres og hvordan «The Dirt» fungerer som film.

Det er bare å konstatere først som sist at selv om «The Dirt» i stor grad legger seg tett opp til kildematerialet, er det en gigantisk forskjell på den litterære presentasjonen og film som uttrykksform. I likhet med fryktelig mange «biopics» prøver også denne å rekke over veldig mye i løpet av spilletiden på knappe to timer. Og den lider helt klart under det.

Ting skjer veldig fort. Selv om «The Dirt» i høyere grad enn for eksempel fjorårets «Bohemian Rhapsody» prøver å vise mer av utviklingen til bandet, går den også tidvis rett inn i denne mer enn velbrukte formelen med mye bruk av montasjer, rask klipping og overfladisk preg på narrativet.

Også når det er snakk om veldig alvorlig tematikk, som ulykken hvor Hanoi Rocks-trommeslager Nicholas «Razzle» Dingleys omkom, Nikki Sixx sitt tunge heroinmisbruk og kreftsykdommen som rammet Vince Neils datter.

Vanskelig å ikke rulle med øynene

Klisjéene står i kø både når det kommer til dialogen i filmen og fortellerstemmen (som deles mellom de fire bandmedlemmene). Noen ganger er det rett og slett vanskelig å ikke rulle med øynene over de mange «dude»- og «broh»-utbruddene fra karakterene i filmen. Mer vellykkede grep er hentet fra andre filmer i sjangeren, som hvordan karakterene tidvis bryter den fjerde veggen (tatt rett ut av læreboken til den langt mer severdige «24 Hour Party People» fra 2002) og snakker direkte til seeren.

Andre anekdoter og historier som jeg lo av som tenåring føles bare triste og patetiske i dag, spesielt scenen med Ozzy Osbourne.

LES OGSÅ: Ti filmer om kjente musikere du MÅ se – og fem du glatt kan hoppe over.

Joda, «The Dirt» byr tidvis på grei underholdning og et par kule scener med bandet i aksjon, men jeg kommer ikke bort fra at boka sannsynligvis ville fungert bedre som film dersom regissør Jeff Tremaine heller hadde konsentrert seg om for eksempel to eller tre år av bandets levetid fremfor alle de individuelle medlemmenes historier over mange år.

Eventuelt kunne man ha satset på serieformatet og rullet historien ut over flere sesonger. Det kunne vært interessant.

Foto:Sandra Johnson | GAFFA
Ekte vare: Mötley Crüe fotografert under en konsert i Stockholm.