Anmeldelse av «Alita: Battle Angel»:

Kan Alita kjempe seg inn til publikummers hjerter?

Et stillbilde fra filmen «Alita: Battle Angel».

«Alita: Battle Angel» er nok et forsøk på å skape en vestlig variant av en klassisk manga.

Robert Rodriguez
Alita: Battle Angel
Film | 08.02.2019

Adapsjoner av manga og anime fra Japan her i den vestlige verden har sjelden endt opp med å bli noe særlig. Filmer som «Dragonball Evolution» og «Ghost in the Shell» er nok til å bringe frem en vond bismak i munnen. Det er kanskje urettferdig å nevne de to i samme åndedrag da «Ghost in the Shell» ikke var direkte dårlig, den hadde bare hjertet sitt på feil sted og ble veldig intetsigende. Vakker var den, da.

Kan «Alita: Battle Angel» være filmen som endelig klarer å formidle hva japanerne driver med der borte på andre siden av verden?

LES OGSÅ: Izabella Scorupco: – Hun ga meg styrke.

Personlig har jeg lenge hatt lyst på en skikkelig god, høybudsjetts anime eller manga live-action-adapsjon. Om en film får til det visuelle og det særegne ved denne japanske kunstformen, kan det fort bli noe magisk. Det er budsjettet det som regel står på. Det er ofte en fantasi i anime og manga som er vanskelig å vise uten nok penger. Og med høyt budsjett kommer folk som vil ha noe å si, og vil vanne ut kildemateriale for å passe «det vestlige publikum». I det minste hva de tror vil trekke mest folk. Det er nettopp derfor vi får filmer som «Ghost In Shell» og «Dragonball Evolution».

En adapsjon som (nesten) ikke snubler

Dette kommer til å høres ut som overdrivelse, men «Alita: Battle Angel» er en av de beste live-action-adapsjonene fra en manga- eller animeserie. Det er strengt tatt ikke så mye konkurranse, men «Alita: Battle Angel» skiller seg markant ut fra de fleste andre i samme kategori.

«Alita: Battle Angel» er det nærmeste jeg har sett en film komme idealet. Det er heseblesende, det er artig, det er teit, det er sippete, det er fullt av action. Alt man trenger i en god blockbuster.

Foto:Twentieth Century Fox
Et mesterlig eksempel på en «bad guy».

James Cameron hadde lenge et ønske om å lage en «Alita: Battle Angel»-film. I begynnelsen var det teknologien han ventet på, og så bestemte han seg for at all hans tid skal gå til Avatar-filmer, og dermed endte det opp med at Robert Rodriguez tok over rattet.

Cameron er fortsatt med som produsent og på manus. Jeg tviler sterkt på at filmen hadde blitt laget uten Cameron på laget. Den er akkurat sær nok til at den aldri hadde fått det budsjettet den har uten han. Da hadde dette vært nærmere «Ghost in the Shell» enn noe som faktisk føles gøy og har en kinetisk energi som ofte mangler i denne typen adapsjoner.

Anime, på godt og vondt

Noe av det som gjør denne filmen så underholdende, er at den føles så innmari anime. På godt og vondt. Når Christoph Waltz kommer løpende med en kjempeslegge med en rakett i den ene enden for å kunne slå enda hardere, skjønner man at dette er en film som ikke er redd for opphavet sitt. Alt er litt mer «over the top» (ikke filmen med Sylvester Stallone) når det kommer til japansk anime og manga.

«Alita: Battle Angel» leker med balansen mellom sitt japanske opphav, og det å lage en tradisjonell vestlig blockbuster. Om noe, kunne filmen gått enda mer inn i det japanske. Den er altfor trygg til tider, jeg skulle ønske de bare kjørte på. Vi er en generasjon som er oppdratt av japansk anime og manga. Vi kan takle det! «Be the change you want to see in the world», som Gandhi sa.

Foto:Twentieth Century Fox
Alita og gutta (og en jente til).

«Alita: Battle Angel» har mange tendenser som eksisterer i animeserier. Kvinnene er ofte motivert av mennene, uansett hvor mye de banker rumpe. Hun er en liten jente, og blir behandlet sånn. Nå er filmen en metafor for et far-og-datter-forhold, så det går på en måte greit.

Det er tilbakeblikk under action-sekvenser. En stadig eskalerende og utvikling av kamper. Plot-twists og åpenbaringer. Filmen prøver seg på alt, og klarer det noenlunde. Ingenting vil direkte overraske, og det er mer spetakkelet som fenger enn noen dyp historie. Det er fortsatt anime-lite, og trygt plantet på den vestlige siden av historiefortelling. Men, det er en start.

Alita er kul

For å snakke litt om historien: Alita blir funnet av Dr. Dyson Ido på en søppeldynge. Hun er nesten helt ødelagt, bare hodet er igjen. Men Ido klarer å redde henne. Hun husker ingenting og må lære seg det meste på nytt. Det viser seg at hun er mye kraftigere enn det hun ser ut som. Det som følger er eskalerende action i det hun lærer mer og mer om hva hun er i stand til, samt en klisjéfull kjærlighetshistorie som på ingen måte treffer. Mye av filmens emosjonelle kjerne er avhengig av dette forholdet, og det hele faller flatt. Det er typisk for denne typen filmer. Det er rett og slett ikke nok tid. Det virker som om de scenene er de minst prioriterte når det kommer til manus, så de putter oss ikke i riktig modus for å bli investert i dere fremtid.

Manuset generelt er ganske ufokusert og kaotisk. Det er mye film her som de vil presse inn i drøye to timer. De hadde trengt to timer til. Jeg trenger ikke et stramt manus for denne typen film. Om emosjonene treffer og actionsekvensene er utrolige, så har man kommet langt.

LES OGSÅ: GAFFA-skribent Peder Ebbesen svarer på kritikken.

Jeg blir derimot investert i Alita og hennes ferd med å finne seg selv og sin plass i verden. De store øynene er ikke så distraherende som jeg fryktet, og hun er en kul karakter. Hun føles ekte og er den som selger emosjonene sine best. All honnør til Rosa Salazar. Hun er god! Det eneste dumme er de går litt for hardt inn i «Born sexy yesterday»-tropen. Det er noe anime og manga er flust av og hva originalen er, men de kunne godt gjort det litt mindre åpenbart.

På et tidspunkt i filmen får også Alita en ny kropp, hun er jo en cyborg, og da får hun også plutselig større «pupper». Det er jo bare utbulinger i en metalldrakt, men det blir til og med kommentert. Det skal representere hennes pupper fra underbevisstheten hennes, og derfor er hun eldre enn de først trodde. Det er pussige greier. Animeserier liker store pupper. Det er nesten et sjangertrekk.

Ikke den beste visuelle verdenen

Selve verdenen er helt ok. Den er ingenting banebrytende. Noen ganger virker det som det bare er mennesker med sandaler, shorts og rumpetaske som går rundt. Det er ingenting som sier at de ikke passer inn, men kostymene til bakgrunnskuespillerne er ikke alltid gjennomtenkt. Men alt i alt er det en verden som føles nok levende til at den gjør nytten sin. Jeg tror ikke noen kommer til å begå selvmord fordi de ikke kan leve i dem, hvilket skjedde med Pandora i «Avatar», men den er brukbar. Verden føles ikke så mye større enn karakterene vi møter, men ja, ja. Ingenting er perfekt.

«Alita: Battle Angel» er også ganske frekk. Det kan argumenteres at filmen slutter der den tredje akten skulle begynt. Den legger så innmari opp til en oppfølger at jeg kommer til å bli bitter om ikke folk ser den og jeg kan få se mer. Ikke nok med det, rett før slutten, så er det et tidshopp, og filmen hopper effektivt over hvordan plottet løser seg. De ville putte alle brikkene der de ville for å være klar til neste film, men gikk tom for tid. Det er også det at den emosjonelle historien når sitt klimaks. Og siden den ikke holder mål og gir oss den følelsen de vil vi skal sitte igjen med, blir slutten som at de røsker teppet under oss. Det er frustrerende. Men det er også veldig anime.

En herlig film. Bedre enn fryktet. Ikke helt hva jeg håpet. Det er gøy. Det at det er litt teit og kleint til tider er jo en del av sjarmen. Jeg liker det: Alita er kul.

Foto:Twentieth Century Fox
Blir fikset litt på innsiden.