Anmeldelse av Deathcrush sitt debutalbum:

Hypen er borte, bandet består

Deathcrush slipper debutalbumet sitt denne uka.

Det er flere år siden hypen rundt konsertene og singlene deres fikk musikkjournalister til å sikle. Vil ny musikk fra Deathcrush høres like friskt ut i dag som for åtte år siden?

Deathcrush
Megazone
Album | 08.03.2019
Apollon Records

Med mindre du er fem år og hver dag er som evig solskinn, virker det som om tiden går forbaska fort og hukommelsen, ja, hva er egentlig det?

Dette merkes utvilsomt av fans, men kanskje av musikere også? Meritter glemmes fort, og de lovordene du en gang har fått fra nasjonale og internasjonale musikkskribenter er passé etter kort tid.

Nye band får kritikk fordi de ikke spiller som før. Og når man er i selskap med fyrer i begynnelsen av førtiåra, som gikk glipp av begynnelsen til band som Okkultokrati, Haust og Dark Times fordi kona ikke lar dem høre på noe hardere enn Mumford and Sons, og de er de samme fjottene som insisterer på at rocken er død – ja, da gir ethvert lite håp om å få se sola igjen en ny giv og livsgnist.

Glimtet av lys

Da nyheten om at Deathcrush skulle gi ut fullengderen Megazone, så man et glimt av lys.

Det er kanskje en stund siden blodpumpa til musikkskribenter ble testa av bandet, men Deathcrush har alltid vært til stede. Det er hypen som er borte.

LES OGSÅ: Festivaler i Bergen vil ikke kjønnskvotere musikere.

Du har sett navnet på konsertplakater, eller du har sett dem varme opp for større artister. Før var det først og fremst konsertene deres som ga bandet anerkjennelse. Deres andre vinnerkort var deres stadige drypp av singler. Det er tvilsomt at det blir for mye av bandet gjennom en hel plate, men vil soundet deres være like friskt som den gangen man så dem?

Aldri krampeaktig

Da som nå – det som er slående med musikken til Deathcrush, er at de har støyrock som en slags basis som de jobber ut fra. Fra det så sper de på med metalriff, crust, og når de føler for det, er de søte og poppete i all sin disharmoni.

En annen ting som merkes, er at det ikke er noe krampeaktig ved dem. De prøver aldri hardt å passe inn i en spesiell kategori. Støyrock i seg selv gis et visst spillerom, hvor de kan eksperimentere uten å bli kritisert av besserwissere for å gå for langt.

«Gi faen»-attituden i støyrock er også en sjarmfaktor, hvor du kan komme med et fyllerant, men fremdeles bli genierklært av andre.

Ego-samfunnet får langefingeren

Megazone begynner med Ego, som viser at bandet kan mer enn å pumpe ut smarte og harde låter. Den har en pop-feel, og musikkvideoen som følger med peker nese mot baksiden av dagens ego-samfunn og at samtlige av karakterene i «Skam» vil trygle om et klippekort til psyk-akutten i nærmeste fremtid.

Denne fremgangsmåten aner du spor av igjen på låter som Khmer Rich, hvor det er catchy, men lo-fi og skarp lyd på gitar og vokal.

LES OGSÅ: The Prodigy avlyser alle planlagte konserter.

Det er lek med noen få grep for å skape forandring på platen, som på vokalsporet på Pushpushpush, hvor jeg antar at det er et av de mannlige medlemmene som står for fremførelsen. Marsjtakten på Dumb er et enkelt virkemiddel, men den får låta til å skille seg ut på plata.

Det er mer enn nok låter på platen som gjør opp for den tyngden og kraften man krever av et band i støyrocksjangeren. Bassbrøleren Filthy Sweet og punkrocken i Bedpost gir deg umiddelbar uttelling på det punktet, men så er det heller ikke slik at noen av låtene er uten tenner.

En barnslig aksept

En ting ved Deathcrush som på en eller annen måte alltid har vært til stede, uavhengig av konstellasjonen av bandet, er barnslighet. Det er ikke ment som et kritisk punkt, og det er en helt subjektiv mening, men det virker som om bandet har en slags aksept for at uansett hva de putter i låtene, og så lenge det bringer nok variasjon, så får det stå sin prøve.

Som nevnt er det en pur subjektiv mening, men det gir assosiasjoner til mer enn bare standard-bandene. Man kan like godt slenge inn band som The Boredoms og Boris i sammenligningen, selv om galskapen fra Japan er uovertruffen.

Med Megazone viser Deathcrush at de er mer enn bare et fett liveband. De skriver forbaska bra låter også. Platen kan tilfredsstille hipsterne, punkere og metalfolk. Så får vi se om den kollektive hukommelsen strekker seg lenger enn fem sekunder.

Foto:Apollon Records
Coveret til Deathcrush sitt debutalbum.