Anmeldelse av «Climax»:

Hva får du hvis du blander LSD og dans?

Bilde fra Gaspar Noés nye film «Climax».

Det høres kanskje klisjéfullt ut, men «Climax» er ikke en film, det er en opplevelse. Den angriper sansene dine, og setter deg i et evig ubehag i vente av at det kommer til å skje noe forferdelig. Og det er herlig!

Gaspar Noé
«Climax»
Film | 08.02.2019

Plottet er utrolig enkelt. Det er mer et utgangspunkt for den visuelle galskapen Gaspar Noé har lyst til å utforske. En haug med dansere på en fest får i seg LSD uten å vite det. Det som følger er en kaotisk reise inn til helvete. Og for en reise.

Sanseinntrykk fra helvete

Basert på en sann historie, og befolket av dansere. Ikke skuespillere. Kun Sofia Boutella er en profesjonell skuespiller. (hun trengte vel å få renset sjelen sin litt etter «The Mummy» med Tom Cruise). Ingenting er vel bedre til det enn en dansende syretripp. Bortsett fra dansingen, er så godt som hele filmen improvisert. Gaspar Noé hadde ikke noe manus, bare et røft utkast.

«Climax» ender opp med å være film i sin reneste form. En formidler av følelser. Den velger å gjøre det med rene sanseinntrykk, istedenfor å kjede oss med unødvendig dialog og plott. Det kan fort bli for mye, og slitsomt, men det er jo litt av vitsen.

LES OGSÅ: Kan Alita kjempe seg inn til publikummers hjerter?

Hvis det var noe som overrasket meg, er det hvor lite han bruker selve kamera for å skape denne bizarro-atmosfæren. Selvfølgelig er det litt spinning av kamera og annet man er vant fra tidligere Noé-filmer. Det er likevel mindre av det enn man skulle tro når man hører ordene: Dans + LSD + Gaspar Noé. Kamera er som regel ganske nøytralt, med noen få utstikkere til mer utagerende. Det er en film preget av lange tagninger.

LSD og lange tagninger

Siste halvdel av filmen, når syretrippen virkelig begynner å ta av, er nesten en uavbrutt tagning. Som han selv sier han ble inspirert til av den tyske filmen «En natt i Berlin» og det kan jeg se. Kamera har litt den samme følelsen i hvordan det beveger seg og følger karakterene. Det gir filmen er utrolig intens følelse. Kamera hopper fra person til person, uten et eneste klipp, og stemningen blir mer og mer hemningsløs og intens. Det er så vidt det er tid til å trekke pusten.

Det er både en nytelse å se på, og visuelt og følelsesmessig utmattende. Som alle gode Gaspar Noé-filmer.

Siden kamera holder seg relativt rolig, er det alt man ser i kamera som er med på bygge opp den intense og ubehagelige stemningen. Settet, lyset og hvordan Noé bruker skuespillerne skaper et ubehag som du fortsatt vil se videre på. Et eksempel er at det kan skje noe, og i bakgrunnen står det bare en fyr og danser en eller annen merkelig dans, og med den dundrende teknomusikken, og blinkende lys får det hele en lettere apokalyptisk følelse.

Godt etablerte karakterer

Filmen bruker tiden sin godt på å introdusere oss for karakterene, og gi oss et innblikk i relasjonene mellom dem. Vi får se en dansesekvens med alle sammen, etter fulgt av sporadiske dialoger mellom forskjellige karakterer. Også kommer det en slags rulletekst. Nesten som en advarsel. Nå burde du gå, for resten av filmen er ikke like snill.

Det at «Climax» gir oss akkurat nok til at vi forstår hvem disse menneskene er, og hvordan de relaterer til hverandre gjør det mye lettere å bli engasjert i det som skjer til tross for mangel av plott. Det er små biter det er mulig å gripe tak i. Hvordan kommer de til å oppføre seg mot hverandre når de tripper på sitt verste, hvordan vil de menneskene takle det, og den slags. Det blir mange små narrativ du kan følge, uten at du får vite veldig mye. Du aner bare konturene av disse narrativene.

LES OGSÅ: Ikke bare en fascinerende biografisk film.

«Climax» er en berg-og-dal-bane. Den begynner rolig, løfter deg opp, også slipper den deg løs, og det stopper aldri. Dette er jo en dansefilm. Og det danses! Og musikken stopper nesten aldri å gå. Det er dundrende og aggressivt.

Dette er en film som nesten må oppleves, og den må ses på kino. Uten det store lerretet, og den gode lyden mister det mye av effekten. Det at du ikke kan stoppe, men må fortsette å se gir det hele en intensitet som sjeldent oppleves på kino, og i hvert fall ikke hjemme.

Foto:Another World Entertainment
Sofia Boutella har det ikke så bra.