Hva får du hvis du blander LSD og dans?

Plottet er utrolig enkelt. Det er mer et utgangspunkt for den visuelle galskapen Gaspar Noé har lyst til å utforske. En haug med dansere på en fest får i seg LSD uten å vite det. Det som følger er en kaotisk reise inn til helvete. Og for en reise.

Sanseinntrykk fra helvete

Basert på en sann historie, og befolket av dansere. Ikke skuespillere. Kun Sofia Boutella er en profesjonell skuespiller. (hun trengte vel å få renset sjelen sin litt etter «The Mummy» med Tom Cruise). Ingenting er vel bedre til det enn en dansende syretripp. Bortsett fra dansingen, er så godt som hele filmen improvisert. Gaspar Noé hadde ikke noe manus, bare et røft utkast.

«Climax» ender opp med å være film i sin reneste form. En formidler av følelser. Den velger å gjøre det med rene sanseinntrykk, istedenfor å kjede oss med unødvendig dialog og plott. Det kan fort bli for mye, og slitsomt, men det er jo litt av vitsen.

LES OGSÅ: Kan Alita kjempe seg inn til publikummers hjerter?

Hvis det var noe som overrasket meg, er det hvor lite han bruker selve kamera for å skape denne bizarro-atmosfæren. Selvfølgelig er det litt spinning av kamera og annet man er vant fra tidligere Noé-filmer. Det er likevel mindre av det enn man skulle tro når man hører ordene: Dans + LSD + Gaspar Noé. Kamera er som regel ganske nøytralt, med noen få utstikkere til mer utagerende. Det er en film preget av lange tagninger.

LSD og lange tagninger

Siste halvdel av filmen, når syretrippen virkelig begynner å ta av, er nesten en uavbrutt tagning. Som han selv sier han ble inspirert til av den tyske filmen «En natt i Berlin» og det kan jeg se. Kamera har litt den samme følelsen i hvordan det beveger seg og følger karakterene. Det gir filmen er utrolig intens følelse. Kamera hopper fra person til person, uten et eneste klipp, og stemningen blir mer og mer hemningsløs og intens. Det er så vidt det er tid til å trekke pusten.

Det er både en nytelse å se på, og visuelt og følelsesmessig utmattende. Som alle gode Gaspar Noé-filmer.