Jon Hopkins inntok Rockefeller onsdag kveld:

Fyller hele spekteret

Jon Hopkins på Rockefeller i Oslo.

I forbindelse med utgivelsen av sitt femte soloalbum i mai, Singularity, gjestet Jon Hopkins et stappfullt Rockefeller onsdag kveld.

Jon Hopkins
Rockefeller, Oslo
Konsert | 10.10.2018

Etter å ha fått terningkast seks av GAFFAs anmelder i vår, var forventningene høye da pianisten og elektronikavirtuosen inntok scenen på Rockefeller i Oslo.

Konserten starter etter at han selv entrer scenen uten noe fuzz, og han blåser umiddelbart hjernen ut av samtlige.

Frekvenser fra hele spekteret

Hopkins har truffet en elektronikanerve som ofte strebes etter, men som ikke alltid lykkes i konsertform. Musikken er fylt til randen av både sitrende, høye frekvenser og dybder som kommer ingensteds fra for å treffe deg rett i sjela.

LES OGSÅ: Supergruppen utgir ny musikk i 2019.

Musikken i seg selv har en transeaktig repetitiv karakter, som inviterer deg personlig til å la deg bli tatt med hvor enn du blir ledet. Det skapes et vakuum, hvor du blir disponert for deilige overraskelser som noen utvalgte ganger bryter med forventningen.

Ingen ord

Noe av det magiske med hele det raffinerte konseptet, er at alle elementer bidrar med akkurat nok. Som GAFFAs anmeleder skrev om platen i mai, kan alt beskrives som at vi hører lyder og opplever noe som faktisk ikke eksisterer. Vi har ikke ord for det vi hører, og det er like mye energi i fravær og tomrom som det er i de mest intense rytmene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Jon Hopkins på Rockefeller.

Grafikken her er for øvrig et kapittel for seg selv, da det visuelle ved hvert nummer står for nærmest 50% av opplevelsen. Den er nøye konstruert for å reflektere de aller sarteste øyeblikkene i musikken, samtidig som musikken bidrar til å fange oss inn i musikkvideoer, vakre anime-lignende filmer eller storslåtte og hypnotiserende formasjoner. For et deilig innspill i det man naivt nok kunne ha fryktet skulle bli kun en noe avansert lyttefest.

Låtene er, med unntak av noen friheter tatt i øyeblikket, identiske med plata, selv om Hopkins spiller mye av det live på toppen av samples og tracks. Det smarte her, er at vi likevel blir stående igjen stappfulle av inntrykk, og mangler ingenting. Snarere tvert imot er det grunn til å tenke at publikum ville følt seg snytt dersom noe ikke innfridde til det man har hørt før, basert på den anerkjennende jubelen når låtene fra den godt omtalte skiva ble spilt i riktig rekkefølge.

I vakuumet sammen

Alle tegnene er der: Vi er egentlig på klubb. Glowsticks. Dansing. Whoo-ing. De som sniker seg forbi deg for å kjøpe en til øl, gjør det sakte mens de danser med skuldrene og viser deg at nå koser vi oss. Hopkins viker ikke fra bordet sitt, men er ikke stillestående av den grunn. Han er der sammen med oss: danser, hopper og nyter vårt selskap.

LES OGSÅ: Mono i Oslo stenger dørene.

En ydmyk Jon (vi er vel på fornavn etter dette?) kommer frem på scenen for å ta imot applaus. Uten et ord vinker han takknemlig til oss, som for å bekrefte mistanken vi hadde om at dette var viktig for ham også.