Anmeldelse av «X-Men: Dark Phoenix»:

Føniksen er tilbake, og denne gangen er hun sinna

Sophie Turner som Jean Grey i «X-Men: Dark Phoenix».

Filmfestivalen Oslo Pix viser også førpremierer av storfilmer. Hvordan er avslutningen på en filmserie som har holdt koken siden 2000?

Simon Kinberg
«X-Men: Dark Phoneix»
Film | 07.06.2019

«X-Men: Dark Phoenix» markerer slutten på X-Men universet slik vi kjenner det. Nå som Disney har kjøpt opp Fox, kommer X-Men en eller annen gang i fremtiden til å bli introdusert i MCU.

En æra kan sies å være over. «New Mutants» skal fortsatt i teorien komme, men hva den ender opp med å bli aner jeg ikke. Den har hatt litt trøbbel. Og «Deadpool» er heller ikke ferdig. Men uansett, dette er siste filmen i hovedserien til X-Men. Er den et verdig siste kapittel?

Meh, men hvorfor ikke

For å være ærlig så likte jeg den. Er den god? Vel, den er et stort steg opp fra «X-Men: Apocalypse», men å kalle den god er kanskje å ta litt hardt i. Likevel fant jeg meg relativt engasjert. Ikke noe store greier altså, bare nok til at jeg ikke ble frustrert av å se på den. Det er åpenbart, både med denne og med «X-Men: Apocalypse», at de prøver å toppe «X-Men: Days of Future Past». Filmen som burde vært det avsluttende kapittelet. Det blir ikke større enn den. Ikke emosjonelt og ikke i spetakkel.

I «Dark Phoenix» klarer de i det minste å få det ned på et mer personlig nivå. Det hjelper litt, men er fortsatt mye som skurrer.

LES OGSÅ: «Black Mirror» begynner å gå tom for batterier.

Problemet er at de på ingen måte har gjort seg fortjent til denne filmen. Jean Grey er en karakter vi har tilbrakt nesten ingen tid med. Den emosjonelle biten som vi skal føle faller bort. Vi skal bry oss om Jean Grey og Scott Summers sitt forhold, men vi har aldri sett de være sammen på ordentlig. Plutselig er Charles Xavier en slags fosterfar for Jean Grey, men det har ikke noe substans for vi har ikke sett det. Det er kanskje mitt største problem med denne filmen. En stor del av kjernen til filmen er Jean Grey, men siden vi nesten ikke kjenner henne, eller hennes relasjon til de rundt seg, så mister den en viktig del.

Det er ikke noe emosjonell dybde her, uansett hvor mye filmen prøver å lure deg til at det er det. Vi kan ikke bare bli fortalt hvordan noe skal føles, filmen må få oss til å kjenne det.

Skuespillerne redder til nød filmen

Til tross, jeg koste meg. Skuespillerne bærer med seg såpass mye patos at de klarer å selge inn det som skjer i filmen akkurat nok. Selv om forholdet til Jean Grey ikke er blitt viet nok tid, så har vi jo hatt tre filmer med blant annet James McAvoy, Jennifer Lawrence, Michael Fassbender og Nicholas Hoult. Det merkes når det er karakterer som opptrer sammen og de faktisk har ordentlig historie bak seg. James McAvoy blir jeg mer og mer imponert og begeistret over. Ikke det at han gjør noe spesielt her, men han er så åpenbart Charles Xavier.

Det er også øyeblikk hvor forskjellige X-Men bruker kreftene sine som et team. Det er artig å se. Og jeg likte de matchende antrekkene i denne filmen. Det er antrekk inspirert av når Grant Morrison skrev X-Men-tegneseriene på tidlig 2000-tallet.

LES OGSÅ: Kevin Spacey dukket opp i retten.

Som skurk er Jessica Chastain ikke spesielt nevneverdig. Hele greia hennes blir aldri forklart i noe særlig grad. Det er ingenting å hente der. Det bærer nok preg på at denne historien trenger kanskje en del mer forarbeid for at den skal funke. Det er litt rart, siden det er mye her som er frustrerende, men likevel koste jeg meg. Det er ikke CGI-bonanza, og selv om den raser gjennom plottet uten å reflektere over hva som skjer, er det greit å se på.

Kanskje ikke en verdig slutt, men det kunne vært mye verre. Bare se på «X-Men: The Last Stand».

Foto:20th Century Fox
I’m ready for my close up, Mr Demille.