Les også
Alex Cameron i Oslo:
Sleazy festkveld
«Marianne & Leonard: Words of Love»:
En kjærlighetshistorie som skapt for det store lerret
«X-Men: Dark Phoenix» markerer slutten på X-Men universet slik vi kjenner det. Nå som Disney har kjøpt opp Fox, kommer X-Men en eller annen gang i fremtiden til å bli introdusert i MCU.
En æra kan sies å være over. «New Mutants» skal fortsatt i teorien komme, men hva den ender opp med å bli aner jeg ikke. Den har hatt litt trøbbel. Og «Deadpool» er heller ikke ferdig. Men uansett, dette er siste filmen i hovedserien til X-Men. Er den et verdig siste kapittel?
Meh, men hvorfor ikke
For å være ærlig så likte jeg den. Er den god? Vel, den er et stort steg opp fra «X-Men: Apocalypse», men å kalle den god er kanskje å ta litt hardt i. Likevel fant jeg meg relativt engasjert. Ikke noe store greier altså, bare nok til at jeg ikke ble frustrert av å se på den. Det er åpenbart, både med denne og med «X-Men: Apocalypse», at de prøver å toppe «X-Men: Days of Future Past». Filmen som burde vært det avsluttende kapittelet. Det blir ikke større enn den. Ikke emosjonelt og ikke i spetakkel.
I «Dark Phoenix» klarer de i det minste å få det ned på et mer personlig nivå. Det hjelper litt, men er fortsatt mye som skurrer.
LES OGSÅ: «Black Mirror» begynner å gå tom for batterier.
Problemet er at de på ingen måte har gjort seg fortjent til denne filmen. Jean Grey er en karakter vi har tilbrakt nesten ingen tid med. Den emosjonelle biten som vi skal føle faller bort. Vi skal bry oss om Jean Grey og Scott Summers sitt forhold, men vi har aldri sett de være sammen på ordentlig. Plutselig er Charles Xavier en slags fosterfar for Jean Grey, men det har ikke noe substans for vi har ikke sett det. Det er kanskje mitt største problem med denne filmen. En stor del av kjernen til filmen er Jean Grey, men siden vi nesten ikke kjenner henne, eller hennes relasjon til de rundt seg, så mister den en viktig del.
Det er ikke noe emosjonell dybde her, uansett hvor mye filmen prøver å lure deg til at det er det. Vi kan ikke bare bli fortalt hvordan noe skal føles, filmen må få oss til å kjenne det.
