Jonathan Wilson på Øya:

Folk så kjip, at folk blir kjipe

Jonathan Wilson på scenen under Øyafestivalens siste dag.

Ufornektelig bra spilt. Ufornektelig smakfullt stilt lyd. Ufornektelig uengasjerende og kjedelig. Jonathan Wilson og hans band virker til å kjede Øya-publikummet i så stor grad at småpratet nærmest overdøver hva som skjer på scena.

Jonathan Wilson
Amfiet, Øyafestivalen
Konsert | 10.08.2019

Jonathan Wilson er kanskje mer kjent for hvem han har produsert for, og hvem han har samarbeidet med. Listen inneholder enestående singer-songwritere som Bonnie «Prince» Billy, Conor Oberst fra Bright Eyes og Father John Misty. Jonathan Wilson selv er mindre enestående.

Han har tre album i beltet. Hans sound belager seg på mange troper fra vestkystsrock, 70-tallsrock og retro-pop. Som forberedelse til denne anmeldelsen lyttet jeg til mye av materialet hans. Det vekket ikke så mye i meg annet enn likegyldighet. Jeg tenkte fortsatt at konserten kunne være okey, da navnet hans holder en hel del kredibilitet

LES OGSÅ: En grunn til at det er mindre indiefolk på Øya enn tidligere.

Jeg ble i for seg imponert av konserten, men ikke av de vanlige grunnene. Nivået på hvordan Wilson og hans band trakterer sine instrumenter er skyhøyt. Den sløye grooven er godt plasert i lomma som man sier på fagspråket. Wilsons gitartone og soloer grenser til det pornografiske. Likevel blir det kjedelig.

«Veldig hyggelig å møtes her»

«Jeg har vært mye opptatt i det siste, unger og alt. Øya-minglekveld, bra insj altså!»

Wilson og hans band er mer bakgrunnsmusikken til masse folk som har dratt på Øya for å ta opp tråden, og pleie neglisjerte relasjoner. Dette har jo vært litt i vinden i det siste. Hvordan det er vanskelig å dra på konsert her i landet, uten å måtte be folk holde kjeft. Så jeg tror ikke akkurat dette er på grunn av at mye av låtmaterialet til Wilson er ganske uinspirert. Men jeg tror ikke det hjelper heller.

Konserten går fra å handle om røff bluesrock, til luftige og sommerlige valser. Det er som å høre et band bestående av veldig flinke session-musikere fremføre gamle slagere, som aldri ble slagere. De mest spennende og underholdende øyeblikkene under konserten er når bandet slipper seg løs i full jam. Fordi det er og blir underholdende å se dyktige musikere gjøre det de kan best.

Valley of the Silver Moon fra 2011-albumet Gentle Spirit avslutter konserten, og det var en høydare. Den sakte oppbygningen og de delikate melodiene tilfredstiller lyttemusklene nokså bra. Ellers gikk konserten forbi og det er ikke så mye mer og si enn at bandet spilte og vi hørte på. Eller i alle fall så hørte jeg på. Mine medkonsertgjengere hadde vel viktigere steder å rette oppmerksomheten.

En uinspirert booking

Jeg tror nesten hva som helst hadde vært bedre til å fylle denne delen av programmet. Det var jo på ingen måte horribelt dårlig. Det var tilstrekkelig. Det var traust og det var bedagelig. Jeg ville heller hatt et gamble av et uetablert band som ikke var tørre bak ørene. Det hadde nok vært ti ganger så spennende.

LES OGSÅ: Knallharde beskyldninger mot Lady Gaga.

Så det kan virke som om Wilsons synder for det meste går ut på å være for kjedelig. For å være helt ærlig synes jeg livet er for kort for konserter som hverken imponerer, eller frastøter. Jeg ville nok foretrukket sistnevnte fremfor dette.