Shikoswe på Øya:

Fikk endelig vise hva hun er god for

Shikoswe på scenen under Øyafestivalen lørdag.

Det var skuffende glissent i publikum. Og konserten var ikke perfekt. Men likevel: Shikoswe bekrefter at hun er en særs lovende, ny stjerne på indie-himmelen.

Shikoswe
Fortum, Øyafestivalen
Konsert | 10.08.2019

Den bergensbaserte østlendingen Nora Shikoswe Hougsnæs har tidligere fått presentere minikonserter på Øyas arenaer for unge, lovende musikere et par ganger. Både på Biblioteket og under klubbdagen. I år ga endelig festivalen henne en lenge etterlengtet oppgradering, og hun befinner seg omsider på hovedprogrammet.

På Fortum-scenen denne lørdagen klarer hun sammen med sine fire makkere å bekrefte at tiden var inne for større scener. Musikken kan best beskrives som drømmepop av den gamle, gode tidlig-90-talls-sorten. Spesielt den herlige singelen To the Dogs minner i sin kombinasjon av særegen vokal og slørete gitar om Cocteau Twins, legendene som har banet vei for store, nåtidige navn som Beach House. Også live er denne låta utvilsomt høydepunktet.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Robyn på Øya – en triumf.

Foruten hennes umiskjennelige vokalstil, er det tekstene som virkelig skiller Shikoswe ut fra mengden. Underfundige observasjoner. Brutalt ærlige innrømmelser om kjærlighetslivet tatt fra lukkede kapitler i dagboka.

Bragte godværet med seg

EP-en The Hour of the Body fra 2016 var spesielt dominert av dette, og når lydbildet besto av keys, minimalisme og ballader ble det desto mer fokus på ordene. Konsertens første halvdel er nyere materiale, men holder seg enn så lenge innenfor samme landskap: årets Tiger Eyes og Two Heads in a Room er forsiktige og fine.

Timing-gudene smilte ikke til Shikoswe i år. I likhet med blant annet Tame Impala, rakk hun dessverre ikke å ferdigstille albumet sitt i tide til festivalen. Men værgudene, derimot: «Jeg er så takknemlig for at det sluttet å regne nå», sier hun halvveis uti konserten, og setter i gang med To the Dogs. Dette går heldigvis ikke til hundene i det hele tatt, nei.

Hun følger opp med fjorårets slow motion-ballade Back in the tall grass, men så skjer det noe. Vi får noen splitter nye smaksprøver på hennes kommende, første fullengder, og dette hittil utitulerte materialet er lovende. De to neste låtene preges av den samme, fuzzy 90-tallssounden som To the Dogs, men kombinerer det med et friskt innslag av funk.

Hvem skulle ha trodd det etter å ha hørt bare The Hour of the Body-EPen? Her står Shikoswe på Øya og det er faktisk direkte dansbart. Energien fra funk-gitar-riffene smitter over på publikum. Som dessverre, muligens på grunn av regnet rett før konserten, er det minste undertegnede har sett foran Øyafestivalens Fortum-scene noensinne.

Manglet noe av sin styrke

Muligens ble også konkurransen fra australske Parcels for hard. Nærmest hele Tøyenparken trakk rett før konsertstart oppover bakken til Amfiet, og lydlekkasjen derfra merkes under Shikoswes mer lavmælte låter. Spesielt mellom sangene er det fjern elektropop fra down under som dominerer også her nedi bakken.

Foruten bagatellen om hvor glissent det er foran scenen, blir ankepunktet i Shikoswes Øya-konsert vokalen. Hennes fascinerende, særegne og smått nasale sangstemme låter alltid plettfritt på plate. Live mangler den, i alle fall denne lørdagsettermiddagen, noe av sin kraft. Dessverre.

LES OGSÅ: Knallharde beskyldninger mot Lady Gaga.

Klart det blir urettferdig å sammenlikne dette med hvor overveldende sterke vokalprestasjoner Sigrid og The Cures Robert Smith bortskjemte oss med tidligere denne uken. Men man tar seg jo i å gjøre det likevel. Håpet er derfor at neste store festivalopptreden fra denne lovende debutanten blir større, mektigere.

De få av oss som fikk se henne i dag, gikk likevel videre ut i festivalens avslutningsdag enda mer spente på den nært forestående fullengderen. Ja takk til mer Shikoswe.