Anmeldelse av Vampire Weekends nye album:

Et etterlengtet, men haltende album fra indie-gigantene

Det amerikanske indie-bandet Vampire Weekend har holdt det gående siden 2006.

Vampire Weekends fjerde album er like mye en prøvelse i tålmodighet som i hvor mange stilarter man faktisk kan verdsette i ett album.

Vampire Weekend
Father of the Bride
Album | 03.05.2019
Columbia Records

Bandet med gitarintroen alle har hørt i en eller annen sammenheng. Et band som med sin Ivy League-bakgrunn har vært indierockens sosser med rikmannsreferanser i låtene, men med et åpenbart heftig referanse-bibliotek sjangermessig.

Deres selvtitulerte debutalbum må snart kunne betraktes som en moderne klassiker. Vampire Weekend er nå, etter snart seks år, ute med nytt album, Father of the Bride.

LES OGSÅ: Anmeldelse av nytt Beezewax-album.

Begynnelsen, Hold You Now inviterer deg inn med en salig blanding av kumbaya-stemning og country-vibber. Ezra Koenigs karakteristiske vokal soler seg i hva som heller over mot sounden som gjorde Vampire Weekend så store i begynnelsen av Harmony Hall, før vi blir tatt med inn i til nå ukjent landskap.

Nye samarbeid og en parodisk lengde

Lekne gitarbroer står fremdeles som en bærebjelke i bandets utrykk, men på denne utgivelsen sammen med langt flere detaljer og stilvariasjoner. Det er enkelt og greit litt mye.

Nytt på denne utgivelsen er at multi-instrumentalist Rostam Batmanglij ikke er medlem av bandet lenger. Rent formelt, i det minste, for han er fortsatt bidragsyter på Harmony Hall. Ellers har Father of the Bride bidrag fra storheter som Mark Ronson, Danielle Haim, The Internet-vokalist Steve Lacey og Makonnen Sheran (ILoveMakonnen).

De stadige vokalbidragene er til større forstyrrelse enn hjelp, og med færre låter ville Vampire Weekend fint klart å stå på egne bein.

Albumet klokker inn på nærmere en time (57.51), og er dermed en tidskrevende sak. Faktisk så langt at det nærmest føles parodisk i forhold til deres tidligere utgivelser på 10, 11 og 12 låter. Tross variasjon er det lett å falle.

«Paul Simon-light»

Ellers begynner indierockerne gradvis å høres ut som «Paul Simon-light», noe som både er gledelig og litt uventet på samme tid. Snerten og farten man kjenner igjen fra bandets formative år er ikke lenger å finne før Sympathy, over halvveis inn i albumet.

LES OGSÅ: Testet partydop på musikkfestival.

Father of the Bride er både detaljsterk og velprodusert, men utgivelsen klarer ikke å sjarmere meg på samme måte som deres tidligere album. Her blir det rett og slett for mye dødvekt.

Jeg krysser fingrene for kortere tid til neste utgivelse, og et Vampire Weekend som returnerer til hva de en gang var.