Madrugada foran et utsolgt Oslo Spektrum:

Et band som har vokst i sin dvale

Sivert Høyen er frontfigur i Madrugada, som har gjenoppstått fra asken etter ti år.

«Vi har ikke så mye å si egentlig», sa en plutselig beskjeden Sivert Høyem. «Vi hadde egentlig bare tenkt å spille noe musikk for dere». Bandet som er gjenoppstått fra asken etter ti år står på scenen som om det skulle ha vært en selvfølge, ikke selvhøytidelig, og det er absolutt ikke selvsagt. Det var nok ikke så mange som trodde de skulle se bandet igjen etter Robert Burås’ bortgang i 2007.

Madrugada
Oslo Spektrum, Oslo
Konsert | 01.02.2019

Madrugada oppsto i sin første utgave allerede i 1992, men det var ikke før 1999 at de tok landet med storm med sin kritikerroste debut, Industrial Silence. Utover 2000-tallet hadde bandet flere hits, og til og med låter som på godt og ondt kunne regnes som landeplager. Bandet la deretter opp i 2008 etter å ha gitt ut fem studioalbum.

Nå er det ti år siden bandet la opp, og tjue år siden de slapp et av norsk rocks landemerker, Industrial Silence. Bandet spiller utsolgt dobbeltkonsert i Spektrum, og utfra flaggene og bannerne undertegnede kunne skimte fra sin sitteplass, var det heller ikke bare nordmenn i salen. Dette er et band som har vokst i sin dvale.

Til punkt og prikke

Dette var jo en jubileumskonsert, så da er det kanskje ingen overraskelse at albumet Industrial Silence blir spilt i sin helhet. Det blir en myk start med låtene Vocal og Higher. Bandet spiller i mørket, og det med et imponerende fast grep rundt den formen for mørk og melankolsk indierock-ballade som er Madrugadas kjennemerke. Det er som om bandet forstår at bare deres enkle tilstedeværelse på scenen er nok til å holde publikums oppmerksomhet. I alle fall for nå.

LES OGSÅ: Atle Antonsen åpner bar sammen med «Dag»-regissøren.

This Old House er en av de første virkelig kjente låtene som bandet spiller for kvelden, og stemningen blir med ett mer energisk. Og det bygger seg videre opp med den kule og Nick Cave-aktige Strange Colour Blue. Storskjermen viser en motorvei som går og går i evigheten. Høyem tar frem en lommelykt og lyser vilkårlige steder i publikum. Som om han er på søken. Dette er bare ett av mange eksempler på bandets utmerkede bruk av enkle virkemidler for å skape atmosfære.

Foto: Willy Larsen
Bandet under den første av to utsolgte konserter i Oslo Spektrum.

Fra Strange Colour Blue går bandet rett inn i Salt.Her benytter Høyem sjansen til å bevise at han ikke bare er noen introvert crooner, han er også en rockevokalist som kan flørte med publikum, og han kaster seg ned på sine knær i ren lidenskap. Og deretter får vi konsertens feteste øyeblikk. Under bandets kanskje mest rocka låt, Norwegian Hammerworks Corp, tar Høyem på seg en discokule av en jakke, og idet scenelysene skyter mot ham, får vi en lyseksplosjon. Som om en stjerne døde og ble født på samme tid.

Ikke lenger i mørket

Vi får flere godbiter fra skiva, blant annet denne skribentens favorittlåt, Beautyproof. Men de hadde egentlig ikke trengt å spille så mye mer. Jeg tror alle i salen var overbevist. Nå ville vi bare høre hitsene! Og det fikk vi.

Quite Emotional og Electric markerer slutten på konsertens første sett. Nå går bandet av scenen slik at vi skal få kjenne litt på spenningen og forventningene om at de skal komme på igjen. Og riktig nok, de kommer på igjen, denne gangen med strykere. Hands Up I Love You og Only When You’re Gone, tiden for å holde tilbake er forbi.

LES OGSÅ: GAFFA presenterer egen scene på by:Larm.

En åpenbar, men allikevel overraskende gjesteopptreden står så på programmet. De fremfører jommen meg Lift Me sammen med Ane Brun. Kanskje en av tidenes mest slitsomme landeplager her til lands. Det er noe herlig nostalgisk og koselig over dette gjenhøret.

Så får vi kanskje bandets største hits. Majesty og Kids Are On Street. Førstnevnte er en versjon som er dobbelt så bombastisk og overdådig som originalen, med en pålagt oppbygning til intro. Et virkelig fantastisk konsertøyeblikk.

Føniksen som kunne fly

Det er ikke alle gjenforeninger som er like bra, eller i det hele tatt nødvendig. Madrugada, derimot, er gjenforeningen du ikke visste at du trengte. Låtene har ikke tapt sin emosjonelle kraft, bare Lifte Me kjennes utdatert. Bandet spiller utrolig smakfullt og presist, bedre enn på innspillingene, og lyden er faktisk rimelig fantastisk til Spektrum å være.

Min eneste kritikk omhandler vel mer Madrugada som band. Deres signaturmerkede balladerock blir litt monoton i legden, og de har ikke en katalog som frisker ting opp i noen nevneverdig grad.

Når det er sagt, de underholdt meg, en skeptiker, i to timer, så det må regnes som en stor prestasjon.

Foto: Willy Larsen
Madrugada imponerte vår anmelder i Oslo Spektrum fredag kveld.