Anmeldelse av «The Sisters Brothers»:

Er westernsjangeren på vei tilbake?

To trøtte typer: Joaquin Phoenix og John C. Reilly i «The Sisters Brothers».

Joaquin Phoenix og John C. Reilly skyter seg gjennom livet, mens de unngår å snakke om følelsene sine.

Jacques Audiard
The Sisters Brothers
Film | 22.03.2019

Jacques Audiard er endelig tilbake etter at han vant Gullpalmen for «Dheepan» i 2015. «The Sisters Brothers» markerer også hans første forsøk på å lage en engelskspråklig film.

Det ser ut som det kan bli en trend, at regissører som vinner gullpalmen går rett på å lage sin første engelskspråklige film. Hirokazu Kore-eda, som vant gullpalmen i 2018 for «Shoplifters», er også snart klar med sin første engelskspråklige film. Til og med Sveriges Ruben Östlund, som vant for «The Square» i 2017, har en engelskspråklig i sikte som sin neste film. I 2016 vant Ken Loach, og han lager jo filmer allerede i engelsk.

Bare en pussig liten kuriositet jeg ville nevne.

En komedie som ikke er en komedie

«The Sisters Brothers» er nok den morsomste filmen Audiard har laget. Det å kalle den en komedie blir likevel feil. Den er aldri hysterisk morsom, og den prøver heller ikke å være det. Dette er hva jeg vil kalle en «humrefilm». Det er få «le høyt-øyeblikk», men stemningen er så koselig og artig at det er gjennomgående god stemning.

Selv når hovedkarakterene dreper masse folk. Kanskje spesielt da.

LES OGSÅ: Bollywood byr på første storfilm med lesbisk romanse.

Filmen har en ganske rar tone. Kanskje det er et resultat av at det er en franskmann som har regien, men den har en mye mer absurd følelse enn noen av de andre filmene han har lagd. Jacques Audiard har som regel lagd realistiske filmer. Nå ser det ut til at han har prøvd å ha det litt gøy. Dialogen og stemningen i filmen er langt unna en alvorlig westernfilm. Det er det at det ikke er en komedie heller som gjør det så pussig. Ikke tolk det feil. Det passer filmen kjempebra. Jeg hadde bare aldri gjettet at det var Audiard som hadde lagd den.

Det føles som en film med en stilisert type skuespill og dialog, bare at det ikke er det. Hvis det gir mening. Jeg liker det.

«The Sisters Brothers» er en utrolig fornøyelig film. John C. Reilly og Joaquin Phoenix briljerer i rollene som «The Sisters Brothers». Det beste med filmen er bare å se på de to spille mot hverandre. Plottet er bare en unnskyldning for å putte disse to i situasjoner hvor de blir konfrontert med sine usikkerheter og ulikheter, og hvor de må reagere på en eller annen måte. Som typiske menn, klarer de ikke å snakke om følelsene sine, så de tøyser det bort eller utagerer på en annen måte.

De er brødre. De er glade i hverandre, men klarer ikke å si det.

Når to skuespillere av dette kaliberet har så mye å tygge på, er det bare å nyte resultatet. Det er stor emosjonell dybde å hente her blant disse to fjasete menneskene som også er veldig gode til å drepe mennesker.

Treffer ikke helt med emosjonene sine

Om det er noe å utsette på filmen, er det at den ikke alltid treffer emosjonelt. Det er øyeblikk som ikke treffer så dypt som det føles som de er ment å gjøre. Det forblir på overflaten, selv om du merker hvor mye som foregår i subteksten. Du kjøper forholdet til disse to brødrene hundre prosent, og de spiller så sabla godt at det gjør lite. Jeg skulle bare ønske jeg kjente det litt mer i magen. At den røsket litt opp i følelsesregisteret mitt. Heldigvis er det en nytelse å se filmen til tross for det.

LES OGSÅ: Kommentar: «Burde vi skille kunsten fra kunstneren?».

Jeg kan mistenke at «The Sisters Brothers» kan ha vanskeligheter med å finne et publikum. Den faller litt mellom to stoler, og det kan være vanskelig å finne noe å gripe tak i. Plottet er ikke all verdens, som nevnt tidligere, og det er nok ikke meningen heller.

Det er to mennesker som ikke klarer å snakke om det de føler og tenker med hverandre. Å se hvordan det går frem, er fascinerende, og gøy.

The Sisters BrothersFoto:Arthaus
John C. Reilly prøver å treffe blink.