Alt om musikk, film og serier

Toto

Amfiet, OverOslo

Konsert | 20.06.2019

Les også

Anmeldelse av Childish Gambinos nye album:

Voksen, omfavnende og selvhøytidelig Gambino

Nytt album fra Morrissey:

Moz i et nøtteskall – fra høydepunkter til jammerdal

Av: Mari Henanger

Toto er eit sånt type band som alle har høyrt, men få veit noko særlig om. Eit raskt Google-søk viser at bandbesetningen har endra seg fleire gongar opp gjennom åra, og det er ikkje lett å vita nøyaktig kven som står på scena fra turné til turné.

Men spelar det eigentleg noko rolle?

LES OGSÅ: Hovefestivalen er konkurs.

Det var fleire som stod og hutra i påvente av bandets entre torsdag kveld. Det lille me hadde fått av sommarvêr tidlegare på kvelden var borte, og ein sur høstfølelse la seg over amfiet i Grefsenkollen. Det var tydelig at torsdagen på OverOslo hadde trekt til seg eit meir voksent publikum, men programmet til tross var det overraskende mange under 35 som hadde funne vegen til amfiet.

Rutinerte herrer

Med halvannen time å fylla, er det lett å spre hitsa jamt utover. Toto sparar ikkje på kruttet, og med Hold the Line som sang nummer to etter Devil’s Tower tok allsangen til blant publikum medan Snapchat-hendene spratt opp i lufta jevnt over folkemassen. Hovedvokalist Joseph Williams jobbar aktivt på scena. Han står sjelden i ro, og dansar rundt på scena i lang svart frakk, med han synger, diggar musikken og spelar litt luftgitar. Han er ikkje den einaste på scena som ser ut til å trives.

Neste sang er Lovers in the Night, og keyboardist Steve Porcaro dansar på som berre menn i 60-åra kan!

Les også

Anmeldelse av Childish Gambinos nye album:

Voksen, omfavnende og selvhøytidelig Gambino

Nytt album fra Morrissey:

Moz i et nøtteskall – fra høydepunkter til jammerdal

I eit lite sekund roar dei det ned med balladen, I Will Remember, før dei rockar det opp igjen med English Eyes og går inn i Jack to the Bone, eit musikalsk mellomparti med med ein forrykande keyboard-solo av David Paich-vikar, Dominique Taplin.

Dei er åtte stykk på scena, og alle ser ut til å kosa seg glugg. Dei dansar og ler idet dei hamrar laus på instrumenta sine. Det er herlig å sjå på!

Smitteeffekten er eit faktum

Steve Lukather spør om me er klare for «a partysong?» og publikum jublar. Introen til Rosanna dras i gang, og Snapchat-hender kjem nok ein gang til syne.

Etter ein rask versjon av George Porgy, og Human Nature (som er skreve av Steve Porcaro), bevegar Toto seg inn i siste del av konserten. Det er tydelig at dei er ein rutinert gjeng, og oppbyggingen av konserten er ingen tilfeldighet. I’ll Be Over You og Stop Loving You blir spelt, før den meir rocka Girl Goodbye gjer at långhåra menn ikkje klarar å motstå fristelsen til å headbanga. Lion sørgar for at publikum ikkje lar dansefoten slappa av, før Lukather spelar While My Guitar Gently Weeps som ein hyllest til sin store helt George Harrison.

LES OGSÅ: Patti Smith hyllast i Sverige.

Så er det endelig tid for sangen alle har venta på. Lukather er klar over det og ropar ut til publikum: «Are you ready for THAT song?». Africa er akkurat så fengande, gøy og cheesy som man vil at den skal vera. No dansar absolutt alle i publikum. Ingen tenker på at det er 13 grader og sur vind. Bandet lar sangen gå og gå, med stadig nye måtar å inkludera publikum på. Den gleden bandet osar på scena har smitta heile Grefsenkollen denna kvelden. Ein guttegjeng fødd etter år 2000 dansar laus foran meg og sender snap på snap til vennene sine.

Totos hits ser ut til å vara evig, og kombinert med ein scenetilværelse av den sjeldne sorten, rammar dei alle aldersgrupper som ein epidemi av glede.