Muse inntok Telenor Arena:

En simulering på innsiden av en simulering

Muse i Telenor Arena.

Ambasiøst og storslagent er noe vi har blitt vant til å assosiere med Muses musikk. Om det skulle være noen tvil så er disse elementene rett og slett forsterket når Muse spiller live.

Muse
Telenor Arena, Oslo
Konsert | 07.09.2019

Den engelske trioen med sanger, gitarist og låtskriver Matt Belamy i spissen, gjorde sin debut i 1999 med albumet Showbiz. Men det var ikke før andrealbumet Origin of Symmetry, at Muse virkelig begynte sin spektakulære oppadgående kurve av suksess.

Muse har 20 millioner solgte album, men de klassifiserer ikke nødvendigvis som ditt konvensjonelle radiovennlige pop rock-band. Muse har alltid hatt et klart fotfeste i prog når det kommer til lyriske konsepter, og deres virtuose spilleferdigheter snakker ofte for seg selv. De er et band som virkelig går hardt og gjennomført ut.

LES OGSÅ:Gjensynsglede med alternativcountry-bautaer.

Deres seneste album utforsker «simulation theory». Et filosofisk teori som ofte brukes i science fiction, og som går ut på virkeligheten vi kjenner antagelig er en digital simulering. Denne tematikken kombineres med en synth pop og 80-talls soundtrack-vibber.  Sammensetningen var ikke noe jeg personlig følte var veldig original eller inspirert. Bandet er derimot hundre prosent investert i denne gimmicken. Og det er noe jeg respekterer.

Neon og arkade

Suspensen er i ferd med å bygge seg opp til et uutholdelig nivå i Telenor Arena før et av verdens største rockeband skal innta scenen. Jeg hadde ikke forventet at konserten skulle begynne med at et androide-korps skulle marsjere bortover scena til en klangtung trommerytme. Men når det skjer, er jeg helt med på det. Korpset samler seg ytterst på scenen i en sirkel. Matt Bellamy stiger ut av scenegulvet med neon-stråler skytende uten av brillene. Dette er hva jeg kaller en storslått produksjon

Vi får et utvalg fra et bandets seneste album, Pressure og Break it to Me. Det er to ting som står ut umiddelbart. Korpset fra begynnelsen viser seg å være generelle performere,  og de stjeler tidvis showet fullstendig. I det ene øyeblikket kravler de nedover bakteppet. I det neste skyter de frostrøyk ut av bazookaer. Stort sett kledd ut som noen som ville utforsket et radioaktivt område i en film.

Den andre tingen som slo meg var at lyden ikke var dårlig. Dette burde kanskje ikke komme som en overraskelse. Tingen er at Telenor Arena har såret meg før, og de emosjonelle sårene sitter dypt. Lyden på gårsdagens Muse-konsert derimot, den var klar og massiv, uten hint av de typiske ekkoene og gjallingen gymsalen har hatt problemer med før. Jeg hadde reservasjoner om at gitaren var skrudd litt lavt, men dette bedret seg også rundt midt i konserten.

Lydbilde og visuelle effekter til side, la oss ikke glemme låtene. Muse har noen virkelig gode låter. Uprisings hypnotiserende groove og episke refreng sitter fortsatt igjen i hodet mitt tolv timer senere. Super Massive Black Hole har et av de feteste gitarriffene noen sinne, og gårsdagens fremførelse gjorde ikke annet enn å bekrefte dette. Hysteria er også høyt oppe på listen.

Ikke redd for å variere vilt

Nevnte låter er jo de safe. Muse er ikke redd for å kaste noe annerledes i publikums retning heller. The 2nd Law: Unsustainables temaer er like skjærende relevante som låtas dub step-elementer er urelevante. Den intime pianobaserte gospellåta Dig Down var et friskt skifte til noe mer rolig og lyrisk. Den evinnelige oppbyggningen på Mercy ender i et konfetti-helvette som jeg ikke misunner noen å rydde opp. Starlight er kveldens store sviske, og den er også svært fornøyelig.

Det er når vi tror at bandet simpelthen ikke kan gi mer, at de begir seg ut på et heftig pop-potpurri av gamle låter med vanvittig tekniske instrumentalpartier. Alt dette mens et stort oppblåsbart monster truer med å spise opp hele scena. Det var som om vi plutselig hadde blitt transportert til en Iron Maiden-konsert.

LES OGSÅ: Gjenforenes etter 10 års pause.

Muses simulering av en konsert var så innholdsrik og tettpakket med action at det ville vært en umulig oppgave å gjengi alt. En ting er sikkert, og det er at det var en helsikkes spektakulær oppvisning i pop, rock og konseptuell prog.