John Mayer i Oslo Spektrum:

En romantisk aften vi kommer til å glemme

John Mayer på scenen i Oslo Spektrum.

Jeg tror ikke jeg alene om å ha et komplisert forhold til John Mayer. Han har enkelte låter som får meg til å grøsse i avsky, men han har også låter som unektelig treffer en nerve hos meg emosjonelt.

John Mayer
Oslo Spektrum, Oslo
Konsert | 03.10.2019

Det viktigste poenget med denne anmeldelsen er at John Mayer live er noe helt annet enn John Mayer på plate. Du setter ikke på en John Mayer-plate alene. Du setter den på med din utkårede med en helt spesifikk intensjon. Han er den hvite, evig 22 år gamle, Barry White. John Mayer live er ikke bare mer spenstig og fresende. YouTube-videoer av liveopptredenene hans kan ha mye av æren for at en viss form for tolvtaktsblues har nytt popularitet hos yngre generasjoner.

Mayers karriere hadde sin oppstart på begynnelsen av 2000-tallet med album som Room for Squares og Heavy Things. Suksessen lot seg ikke vente på, og Mayer ble fort en av de pop-artistene det må være ganske slitsomt å være. Noe som resulterte i at han tok et steg vekk fra rampelyset i det tidlige 2010-tall.

LES OGSÅ: Anmeldelse av «Joker».

Fyren har uansett aldri sluttet å spille. Og i min beskjedne mening gjør han seg definitivt bedre på scenen enn gjennom stereoanlegget. For konserten hans i Oslo Spektrum var på ingen måte dårlig. Heller bare forglemmelig

Sinnssykt groovy

Mayer og hans band begynner konserten med Belief. En litt tam bluesrock-låt. Denne versjonen derimot. Rytmeseksjonen bestående av Pino Palladino på bass, Aaron Sterling og Aaron Draper på trommer, gjorde at denne lille saken svingte helt sykt. De går rett ned i dynamikk med låt nummer to, Love on the Weekend, bare for å demonstrere deres musikalske fleksibilitet.

Låta om et rasshøl, Who Says, blir motatt med jubel. En av Mayer-sviskene jeg ikke liker spesielt godt. Karakterportrettet er kanskje ment å være litt mer ironisk enn oppriktig, men den har aldri fremstått slik for meg. Something Like Olivia er derimot nokså sjarmerende. På Waitin’ on the Day skrur han opp sjarmen ytterligere med en liten anekdote om hvordan sangen handler om å vente på at noen du kjenner skal bli kul. Du venter kanskje forgjeves, men du vet at vedkommende har et godt kulhetspotensiale.

Wonderwall, Phil Collins’ In the Air Tonight, Roy Orbinsons Oh, Pretty Woman. Pausemusikken under gårsdagens arrangement traff spikeren på hode. Kommersielle og åpenbare valg, men pausemusikk skal være ting alle kan nynne med til. Her gjorde de en virkelig en god jobb.

Mayer elsker å la folk vente virker det som. Hadde jeg møtt opp en halvtime for sent til min dagjobb hadde det fått konsekvenser, men det er vel ikke så nøye når du er superstjerne. Ja, jeg er sur anmelder nå som ikke har noen venner å pjatte med. Den halvtimes pausa midt i kombinert med forsentkommingen var bare provoserende. Etter en irriterende lang pause kommer Mayer tilbake på scenen for å gjøre et kort akustisk set. Det blir fort åpenbart hvorfor han var borte så lenge. Han er jo det streiteste pothodet i verden, så det burde kanskje ikke komme som en overraskelse hvilken tilstand han var i.

Gitaren er ikke en bass, John

Det akustiske materiale var en blanda pose, noe preget av Mayers fjernhet. Jeg likte versjonen av Beyoncés XO. Føler han bringer nytt liv til den. Your Body is a Wonderland er grusomt ekkel. Neon er veldig catchy, men den slappingen han begir seg utpå midt i instrumentalpartiet inni der er…. feil.

Bandet kommer tilbake for å redde han inn, og det blir fort enn mer stødig konsert igjen. Her for de også flere sjanser til vise hvor fantastiske de er. If I Ever Get Around to Living inneholder en helt latterlig bra gitarsolo av Isaiah Sharkey med en intens oppbygning. Koristene Tiffany Palmer og Carlos Ricketts får briljere på den herlige sviska Gravity. Bandet går så av nok en gang for å la oss vente på ekstranumre. Born & Raised og New Light. Sistnevnte var det mest humoristiske innslaget og et interessant valg som avslutning.

LES OGSÅ: – Det burde absolutt være flere kvinnelige produsenter.

John Mayer er veldig sjarmerende. Veldig morsom. Og ikke minst god til å skape romantisk stemning. Da alle veivet med mobillyktene sine under de mest intime låtene var det fort gjort å få en kilende følelse i magen.

Det er og blir veldig taffel. Jeg syns ikke vi skal heve oss over ting som er markedsført mot et bredest mulig publikum. Artister som John Mayer gjør alt som er smalt og sært enda kulere.