Anmeldelse av debutalbumet til Sigrid:

En levende pop-triumf

Sigrid fotografert da hun vant GAFFA-Prisen 2018 for «Årets norske hit».

Debutalbumet til den norske pop-sensasjonen innfrir ved å være akkurat det man forventet.

Sigrid
Sucker Punch
Album | 08.03.2019
Petroleum Records

Den 22 år gamle artisten fra Ålesund har vist seg å være en solid hitmaker og et «powerhouse» uten like på scenen. Med treffsikre låter, bastante refreng og en genuint ærlig personlighet som skinner gjennom i låtkatalogen, er det ingen tvil om at Sigrid har satt seg på minnet til hele Norges publikum siden det nasjonale gjennombruddet i 2017.

Etter mye internasjonal oppmerksomhet med låta Don’t Kill My Vibe det samme året og flere utmerkelser, deriblant av britiske BBC, selveste Elton John og vår egen Spellemann, er hun endelig klar med sin første fullengder – en etterlengtet affære som på mange måter kan sies å ha kommet overraskende sent ut i suksessen.

Så sent at man ved første forhåndslytting nærmest tar seg selv i å glemme at det faktisk er snakk om et debutalbum. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Eller noe i den duren der.

LES OGSÅ: Slik blir Oslos nye, store kulturarena.

Sucker Punch består av både gammelt og nytt, et tilsynelatende feilfritt repertoar, og støtter opp om det åpenbare som vi allerede visste fra før: At Sigrid er en levende pop-triumf.

Etterligning av gjennombruddet

Musikken er svulstig med basstunge synther og en hendig elektronisk orkestrering, kombinert med mer klassiske innslag av strengeinstrument (Sight Of You) og akustiske pianoakkorder (Dynamite). Samtidig er melodiene enkle og gøyale, og føles til tider som andre versjoner av de tidligere gjennombruddslåtene til Sigrid.

Dette kommer spesielt frem på låter som Don’t Feel Like Crying og Business Dinners. Låtene er definitivt både radiovennlige og standhaftige, men har ikke like stor kraft som Don’t Kill My Vibe.

Sigrid er en dyktig låtskriver, men særlig på disse to låtene lenes det litt for mye på de juicy hookene og arrangementet til albumprodusent Martin Sjølie, Odd Martin Skålnes og Oscar Holter.

Det samme gjelder Never Mine, som for øvrig forsvinner litt i den store mengden kvalitetsmusikk som albumet er.

Men hvorfor ikke følge en allerede etablert oppskrift som fungerer? Av de tolv sporene mestrer alle låtene å stå på egne ben, og selv om et fåtall muligens ikke når opp til den samme skyhøye kvaliteten, bare fordi alt annet er suverent, er det ingenting å utsette på albumet.

Et helstøpt debutalbum

Sigrid tar ut hele spekteret sitt på vokalen, fra de skjøre og melodiøse falsettene til den rå kraftanstrengelsen i de mer pulserende partiene. Level Up skaper en forfriskende variasjon fra de ellers så munnrappe innslagene, og Sigrid får vist seg frem i et mer sukkersøtt, jazzpreget Ingrid Michaelson-landskap. Enda et bevis på at Sigrid kan brukes til det meste.

Sucker Punch er et helstøpt debutalbum, og det er vanskelig å forestille seg at noen kommer til å bli skuffet. Albumet innfrir ved å være akkurat det man forventer seg.

LES OGSÅ: NRK snur etter kritikk

Samtidig er det vanskelig å forestille seg at albumet kommer til å bli en heftig «snakkis». I lys av tidligere utgivelser skal det mye til for å toppe dette, og med tanke på at debutalbumet kommer to år etter det egentlige gjennombruddet, blir det nesten – men bare nesten – litt gammelt nytt.