Nytt album fra Thomas Dybdahl:

En helt ok oktober-lyd

Thomas Dybdahl

Ingen kunne helt huske hva de hadde hørt – men vi var alle enige om at det hadde vært en god kveld.

Thomas Dybdahl
All These Things
Album | 12.10.2018
Petroleum Records

Thomas Dybdahl har kanskje ikke en manager i statene som elsker det han gjør, men han synes nok Amerika er mye kulere enn Norge. Igjen har han gått sammen med Larry Klein i LA for å gjenskape litt amerikanisert Dybdahl-musikk. Det gikk veldig bra sist på 2013 sin What’s Left Is Forever.

LES OGSÅ: Rune Grammofon feirer 20 år.

Hjertesmerten vi kjenner fra 2002-versjonen av Dybdahl forsvant helt her, han laget nå litt funky velprodusert musikk som man kunne danse litt til? Kvalitet var det, i hvert fall. Det hørtes ut som en norsk folkekjær musiker som plutselig hadde fått alle de dyreste musikklekene han visste om.

Albumet All These Things, derimot, er et prakteksempel på at det ikke blir topp, selv om man har med de beste folka.

Thomas Dybdahl med toppet lag

Steely Dan, Joni Mitchel, Herbie Hancock, The Temptations, Michael Jackson, Bob Dylan og Bruce Springsteen. Hva har disse artistene med Thomas Dybdahl å gjøre? Egentlig ikke så mye, men nå kan musikerne som spilte med de ovennevnte også si at de har spilt med Thomas Dybdahl.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Et toppet lag med dyktige musikere har gitt sin kompetanse til dette prosjektet. Hver og en bidrar med sine egne erfaringer og sin ekstremt høye spisskompetanse når det kommer til sine respektive roller. Resultatet er jo at det hele er særs velspilt og produsert. Men bare fordi man har de beste skiene, er man ikke mest interessant på ski? Eller, ja.

 

På sitt siste verk møter man en salig blanding indierock, americana og neo-country. Kall det hva du vil, det forblir ikke på innsiden av mellomøret lenge etter at det er over.

LES OGSÅ: Stort intervju med Astrid S.

Dybdahl sin signatur-lavmælte hvisking fungerte bedre da han ga alle hjertesmerte i 2002, denne gangen er det ekstremt vellaget kontentum vi hører. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor det ikke fester seg denne gangen.

Har det travle musikklimaet vi lever i hørt seg mett på Thomas Dybdahls sarte røst og flinkis-ensemble? Ikke vet jeg, men på sin siste fullengder gjør Thomas Dybdahl alt helt på det jevne, det er verken bra eller dårlig.

Men er ikke det mest dårlig?