Chromatics på John Dee:

Elektropop i intime omgivelser

Chromatics på scenen i Oslo.

Under en uke før konserten fikk vi endelig servert Chromatics' femte og svært etterlengtede studioalbum, Closer to Grey. Med dette i mente var det kanskje med ekstra høye forventninger man inntok gruppens første norgeskonsert på syv år.

Chromatics
John Dee, Oslo
Konsert | 07.10.2019

Siden starten i 2001 har Chromatics gjenomgått flere endringer enn de fleste band kan skryte på seg. Ikke bare har lydbildet gjennomgått en rekke drastiske forandringer, men nærmest hele bandet har blitt byttet ut på et tidspunkt eller et annet.

Mens deres første utgivelser var preget av et mer rock- og punk-sentrert lydbilde, har det siste tiåret gitt oss langt mer melodiøs og elektropop-fokusert musikk.

LES OGSÅ: Thom Yorke til Skandinavia.

Den tåkete og fengende sounden Chromatics har beveget seg mot siden utgivelsen Night Drive, har gitt dem en langt større fanskare. Og en garantert plass på soundtracket til enhver ungdomsserie og neo-noir-film.

Tåkete og drømmende

Kort tid før konsertstart ble det annonsert at konserten skulle flyttes fra Rockefeller til langt mer intime John Dee. Etter få minutter ble det tydelig at dette var et svært lurt valg. Lokalet var stappfullt, og høstjakkene står tett i tett på gulvet. Perfekte omgivelser for en Chromatics-konsert.

Konserten på John Dee besto av et tett sammensatt utvalg låter fra 2007, helt frem til deres ukeferske materiale. Sammen med dette hadde de et slående visuelt show regissert av Johnny Jewel. Det visuelle har tatt inspirasjon fra film-noir og italienske Giallo-filmer og akkompagnerte den tåkete og drømmende musikken perfekt.

Selv om det visuelle klart hadde en enorm påvirkning på hvordan man oppfattet showet, var det langt ifra en nødvendighet for at musikken til Chromatics skal ha slagkraft. Musikken er såpass sammensatt at den uten problemer taler for seg selv. Til og med om man hadde tatt vekk Ruth Radelets vakre vokal kan det sies at lydbildet alene gir følelsen av en narrativ struktur.

Fremdeles kan konserter som disse være utfordrende å tyde. Noe som skyldes Chromatics’ fremtreden på scenen. En sentral del av bandets image er et monotont og lavmælt uttrykk. Noe som for all del fungerer bra sett i kontekst av deres lydbilde og tekster. På konsert kan det dog til tider gjøre den vanskelig å skille på om de bare spiller rollen sin, eller om de faktisk står og kjeder seg på scenen.

Umulig å skjule

Heldigvis utviklet konserten seg i en slik retning at det etterhvert ble umulig for samtlige på scenen å skjule sitt engasjement. Under Theese Streets Will Never Look the Same fikk publikum se en sjeldent uttrykksfull Adam Miller som tviholdt på gitaren gjennom låtens finale.

Da tiden var kommet for ekstranummeret, og Ruth kom opp for å gjennomføre en uhyre vakker cover av Bruce Springsteens I’m On Fire var rommet musestille. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli så gira over å høre nok en Springsteen-cover.

LES OGSÅ: Anmeldelse av nytt Nick Cave-album.

Chromatics’ musikk er såpass tilgjengelig at enhver burde kunne finne umiddelbar glede i den. Samtidig er den såpass flytende og abstrakt at en også kan tilegne den sin egen personlige betydning.

Mandag kveld fikk en kjenne dette på kroppen, og vel så det.