Thom Yorke med nytt mesterverk:

Dystopisk solo-hovedverk et sted mellom Orwell og Jung

Thom Yorke fotografert i forbindelse med slippet av albumet «Anima».

Det er en perfekt tid å være Radiohead-fan. Tidligere denne måneden kastet bandet 18 timers ufiltrert OK Computer-nostalgi etter oss, og kort etter annonserte Thom Yorke sitt tredje soloalbum. Tredje hvis du ikke teller Atoms for Peaces Amok med.

Thom Yorke
Anima
Album | 28.06.2019
XL Recordings

Anima står Thom Yorke for alvor frem som en soloartist under eget navn. Anima ligger sonisk og låtskrivermessig i tråd med de to andre soloalbumene The Eraser og Tomorrow’s Modern Boxes, og bygger faktisk bro mellom disse to. Anima er mer låtbasert enn Tomorrow’s Modern Boxes og mer abstrakt enn The Eraser.

Dette skaper en utrolig interessant hybrid mellom det melodiøse og det ufremkommelige, elektroniske terrenget, som Yorke beveger seg i på egenhånd.

LES OGSÅ: Store nyheter fra Thom Yorke.

Tematisk kan Anima på en underlig måte ses som konsekvensen av den tematisering som Yorke begynte å skrive om på OK Computer, og vi møter et sterkt syntetisk lydbilde hvor teknologien har tatt helt overhånd.

Dype, støyende analoge synther

Åpningslåta og høydepunktet Traffic utmerker seg med hektiske Burial-beats og dybe, støyende analoge synther, mens Yorke besynger den perfeksjonistiske overhalingsbane i cyberspace, og om å bli kvalt i foie gras(?!). Samtidig minner de oppkuttede synthene i outroen om Alice Deejays uforglemmelige Better Off Alone. Radiohead-outtaket Dawn Chorus sender nikk i retning Kraftwerks Radioactivity i sin statisk-støyende stillstand, komplett med syntetiske fuglekvitring og Yorke som savner et menneske som er blitt fanget i teknologiens mørke.

Twist blandes jazzgitar med et spastisk breakbeat og en sample fra Radioheads 15 Step av glade barn, mens Yorke beveger seg i skrekklignende tekstforløp. Not the News står med sitt metronom-sample, svirrende beat og klirrende synth-stabs frem som albumets andre store låt, mens Thom Yorke innleder fake news-oden med linjen: «Who are these people?». The Axe blir nesten komisk på sitt eget vis, da det meste av teksten lyder som en gammel mann som er sur på sin telefon (God damn machinery/Why don’t you speak to me/one day I’m gonna take an axe to it), mens musikken blander snublende balkan-beats med noe som mest av alt høres ut som oljetønner.

Også Impossible Knots skiller seg ut med håndspilt dub-bass.

Det er nok å gripe tak i, og jeg kunne fylt tre sider med flere detaljer, for Anima er et av de albumene som vokser på deg – spesielt hvis du lytter med headsett. Da går det opp for en hvor mange detaljer Yorke og hoffprodusent Nigel Godrich har fått med på platen. Det utgjorde en stor forskjell da da jeg innledningsvis lyttet til albumet på høyttalerne. Det er rett og slett en fornøyelse å bli sugd inn i Animas drømmende dystopiske lydunivers av like deler George Orwell og Carl Gustav Jung.

Thom Yorke er ikke «Radiohead light», som han var på The Eraser, eller en blåkopi av andre Warp Records-artister, som på Tomorrow’s Modern Boxes. Begge utgivelsene er stadig gode og relevante, men på Anima står Yorke endelig på egne ben ut av de eller enorme skyggene hans band har kastet over ham. Erfaringen med soundtracket til filmen «Suspiria» har gitt avkastning, og Anima er Yorkes første egentlige hovedverk under eget navn. La deg ikke lure av det ufremkommelige terrenget – dette er stort!

Netflix-kortfilm

Og så bør jeg vel også nevne den Paul Thomas Anderson-regisserte kortfilmen, som følger utgivelsen av albumet, til de av dere som har et Netflix-abonnement. Denne filmen kaster nemlig et klarere lys over albumets krytiske distopi, da den caster Yorke og hans kjæreste – skuespilleren Dajana Roncione – i et surrealistisk dansemekka. Hovedinspirasjonen er tydeligvis George Orwells «1984», som inneholder en av litteraturhistoriens mest hjerteskjærende kjærlighetshistorier mellom Winston og den unge rebellen Julia.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Foo Fighters-konserten i Bergen.

Hvorvidt Yorke og Roncione spiller disse karakterene vet jeg ikke, men filmen beskriver ganske filmisk de store murene det moderne informasjonssamfunnet kan bygge mellom mennesker, og hvor mye man kan lengte etter intimitet på tvers av en internettoppkobling. Det er noe tragisk og dystert på spill i dansevideoen, spesielt når Yorke og Roncione nesten får nærkontakt i Dawn Chorus, eller Yorke kjemper seg opp av en hvit mur under Traffic. Det eneste problemet er kanskje hovedpersonens skuespill, slapstick og dans – man kan si mye om Thom Yorke, men Charlie Chaplin eller Fred Astaire – det er han ikke.

Uansett, en stor anbefaling herfra.