Anmeldelse av Pen Gutts nye album:

Dystopisk debut for soveromsrapper

Håkon Stubberud, bedre kjent som Pen Gutt.

Pen Gutts dystopiske soveroms rap rommer alt mellom himmel og jord - mellom selvironi og tvil finnes det også magi.

Pen Gutt
Hold Deg I Varmen
Album | 06.09.2019
Luft Recordings

Norsk rap er ikke akkurat det mest konvensjonelle hiphop-samfunnet, likevel markerer Pen Gutt seg i mengden. Kanskje er det hans tilbakelente asosialitet, eller beint frem hans skamløst overfladiske artistnavn. Når han nå debuterer i studioformat er det mye som skal prøves og utforskes.

Albumet har en nær cinematisk åpning. Med svevende toner lokkes vi inn i Pen Gutts verden. En verden som etter inntrykket å dømme er like full av inntrykk som Alices eventyrland. Sykle uten hender setter lista høyt. Med en fascinerende balanse mellom lettbeint barndomsnostalgi og voksne baktanker fanger Pen Gutt lytteren i en limbo av medfølelse og nysgjerrighet. Hva kommer videre?

Ektefølt og mørkt

Den mørklagte lyrikken kan til tider nesten bli nihilistisk. I møte med mørket er det lett å trekke overfladiske konklusjoner, men kanskje er det ikke meningen at en skal dissekere hver linje. Filosofien er nå likevel ikke nær så epikureisk som en kunne tenke seg for en nykommer. Både selvmedlidenhet og kynisme er følt hardt, og lagt frem rett ut – med undertekster. Likevel er det klart at Pen Gutt er solen i eget univers.

Sjanger-sjonglering

På dette punktet kan det føles som om sjanger definisjoner innenfor musikk er nær overflødige. En kan gjøre litt mer som en vil, og Pen Gutt griper denne muligheten med begge hender. Fra det melankolske melodiøse til brautende nonsjalanse, alt er mulig. Den dystopiske soveromsrappen lar seg aldri helt stadfestes innenfor sjanger-rammer, men dette er også et av albumets styrker. Med intrikate produksjoner kan tankestrømmen føle fritt frem.

dazed & confused er en svevende beretning om stimuli og egne demoner, mens tittelsporet Hold deg i varmen på et mer suggererende og illevarslende tegn. Her tar Pen Gutt virkelig for seg platens identitet på et mer primært basis. Det er evig skiftende, og likevel komfortabelt innenfor det soniske landskapet Pen Gutt har utmerket seg.

Pen Gutt har mye spennende å si, men blir nå like vel blasert i egen selvironi. I søket etter å være konseptuell og edgy faller det som virkelig fanger oppmerksomheten av og til bort. For det er i de brutalt ærlige øyeblikkene at albumet viser sine sterkeste sider. Sjanger-sjongleringen og tøyingen av formater er vel og bra, men det er den lyriske pulsen som driver Pen Gutts debut fremover.

Pen Gutt sikter høyt, og ambisjonen skal applauderes. Når han treffer, treffer han utålig godt, så med litt mer fotfeste og litt mindre gimmick kan Pen Gutts evangelier virkelig skinne.