Treg start på fredagen:

Det er en grunn til at det er mindre indiefolk på Øya nå enn tidligere

Big Thief opptrådte på Vindfruen-scenen under Øyafestivalen 2019.

For noen år siden ble band som Big Thief satt opp som headlinere på Øyafestivalen og lignende festivaler. Nå er det kanskje like greit at de tidene er over.

Big Thief
Vindfruen, Øyafestivalen
Konsert | 09.08.2019

De kom som perler på en snor for noen år siden. Eller som varer på et samlebånd. De sterkt folk-inspirerte, harmløse og koselige indie-bandene fra USA. Det dreide seg gjerne om folk- og americana-revival med utspring fra svært urbane miljøer: som Grizzly Bear i Brooklyn og Fleet Foxes i Seattle.

Og det ble bare flere og flere av dem etter hvert: denne musikken passet altfor godt til spillelistene til Starbucks og følsomme filmer til å ikke masseproduseres i stadig større kvanta. Europeerne fulgte også etterhvert: britene disket opp med de litt intetsigende Mumford and Sons. Island slengte seg på bølgen, og kom opp med det enda kjedeligere bandet of Monsters & Men. Og til slutt spiste egentlig hele bevegelsen opp seg selv.

LES OGSÅ: Robyn på Øya – en triumf.

Det er en stund siden Øya vurderte å sette skjeggete menn med harmonier og kassegitar opp som headlinere, og Big Thief er vel først og fremst å regne som et ettersukk fra en dødlagt og sprukket indiefolk-boble.

Tre trege åpningslåter

Big Thiefs vokalist Adrianne Lenker er for så vidt et friskt pust. Bandet er jo fra Brookly, selvsagt, men hun mangler skjegg og skriver intime og annerledes sangtekster skreddersydd for hennes nærmest hviskete vokal. Problemet er at bare at hun på Øyas tredje dag, med en diger gressplen fylt med folk foran seg, bare såvidt klare å hviske seg over scenekanten.

Kvintetten på scenen åpner med tre usedvanlig lavmælte og trege låter. Det er, unnskyld meg, intetsigende.

Heldigvis tar det seg opp: før publikum rekker å sovne av mangelen på energi på scenen, sparker bandet i gang tittelsporet fra UFOF. En fengende, liten perle, og en av Big Thiefs definitivt sterkere melodier: det er noe «Elliot Smithsk» over det hele.

De følger opp med avslutningssporet og høydepunktet Magic Dealer fra samme skive, og det begynner å bli god stemning på plenen. Nå, førti minutter uti konserten, velger det introverte bandet også endelig å si noe til sitt norske publikum: «Takk for at dere kom i dag». Joda.

Blekner i sammenligning

Hvor kjedelig og uinspirert denne konserten var, blir enda mer tydelig når man sammenligner med de to neste«sitte-i-gresset»-ettermiddagskonsertene som følger.

Sophie «Soccer Mommy» Allison og Marie «Girl in red» Ulven tar begge det mer rolige av deres indierock-materiale og gir det en kraftig vitaminnsprøytning live. Sangene låter fyldigere, og de nye arrangementene med større besetninger på scenen gjør at flere enn bare hardcore-fansen koser seg på gressplenen.

Det er nok dessverre ikke tilfelle hos Big Thief.