The Cure leverte til full pott på Øya:

De introverte danser seg fortapt

The Cure på Øyafestivalens hovedscene Amfiet.

Noen band er bedre på plate. Det kan være noe med intimiteten i musikken som gjør den bedre med et par hodetelefoner rundt hodet. En skulle trodd at dette også var tilfellet med The Cure. I stedet får vi en lignende intimitet bragt til den store Øya-scenen.

The Cure
Amfiet, Øyafestivalen
Konsert | 07.08.2019

The Cure trenger vel ingen introduksjon. Bandet er et av rockens største navn. Her kommer uansett en frekk påstand: The Cure har en av de mest sammensatte diskografiene i sjangeren. Fra dets spede postpunk-begynnelse i 1979, til industriell gothrock og tyggegummi-pop. De har album som groover, de har enkeltsingler som tar over hvilket som helst rom de spilles i, og de har LP-er som helst burde nytes på privaten.

Bandets konserter får virkelig frem denne variasjonen og sammensattheten i The Cure karriere:

De sparer ikke på kruttet hverken når det gjelder spilletid eller antall låter. Det var ingen tvil for meg om at bandet kom til å levere, jeg har sett de flere ganger før og visste hva jeg gikk til. Spenningsmomentet for min del lå heller i om publikum sammen med bandet ville oppnå tilstanden av kollektiv melankoli, kjærlighetssorg og fortapelse. Den tilstanden som får de mest introverte til å danse seg fortapt.

LES OGSÅ: Dette er de mest populære Øya-artistene på Spotify.

En faktor som er essensiell er jo besetningen. Det var godt å se at vi fikk Simon Gallup til å traktere de melodiske basslinjene som er kjernen til mange av The Cures låter. Roger O’ Donnell, kjent fra sine tunge keyboardskyer på den ikoniske Disintegration-skiva, var på plass. Det er også vanskelig å se for seg en konsert, ei eller en verden, uten frontmannen Robert Smith. Samtlige var i storform.

Episke åpnere

Det er tredveårsjubileum for et visst album så det faller seg helt naturlig. Kanskje den mest perfekte måten å åpne et album på, åpnet også denne konserten. Den baktunge, ekkobelagte Plainsong, etterfulgt av den lengselsfulle Pictures of You. Vi ble nesten ledet til å tro at vi kom til å få Disintegration i sin helhet. Den mer oppløftende High brøt den illusjonen.

Det er nesten litt urettferdig. Hvordan bandet har nærmest en overdflod av låter. Det er ingen plass til dødpunkter. Det gjorde at jeg nærmest føler en smule medynk for de andre bandene på Øya som ikke kan konkurere med dette. Night Like This er lidenskapelig følelsesutrensning. Just One Kiss ga oss vårt fiks av det virkelige gothiske The Cure. Ikke et åpenbart valg av låt, med tanke på at det er en litt obskur b-side. Men det er en fet låt, og fansen forventer jo også noen rariteter for pengene.

Akkurat når vi trodde at vi hvertfall måtte vente en time før vi fikk høre noen skikkelige hits så kom låta mer stor L. Lovesong, den enkleste men også den sanneste låta til The Cure. Gothere er som oftest misantroper, men det er låter som det som får oss til å mykne vårt syn på menneskeheten.Vi får dypere kutt fra Disintegration, som Last Dance og Fascination Street, før konserten tar en brå venning inn i «hoppe opp og ned»-modus med fantastiske Push. 

Vi får to låter til i den gaten med Inbetween Days, og bandets aller beste, Just Like Heaven. Øya blir ekstra grønn med From the Edge of the Deep Green Sea, og A Forest. Vi får 39 fra den ofte oversette Bloodflowers-skiva, etterfulgt av tittelkuttet fra jubilanten selv, Disintegration. Vi går i kjent stil inn i en utvidet encore, og vi merker at kroppen sitrer litt med tanken på hva som nå kommer.

Ingen kommunikasjonsbarriere

Smith snakker ikke øra av oss. Det hadde jo vært ute av karakter for han. The Cures følelsesterke musikk snakker jo for seg selv. Han virker derimot til å være i godt humør. Han har til og med en liten bemerkning før de går videre inn i ekstranumrene. Om hvordan briter har en tendens til å anta de alltid kan snakke sitt morsmål og bli forstått, og at det er noe innbilsk over det.

Jeg tror ikke publikums forståelse av The Cure avhenger av engelskkunnskaper. Det er heller det universelle språket hjertesorg som gjør at vi forstår. Vi lar oss spise av edderkoppmannen under Lullaby, vi faller inn og ut av forelskelse under Friday I’m in Love. Når Robert Smith går av skaftet vokalt på Why Can’t I Be You?, er ikke dette noe vi tolker og analyserer, men noe vi kjenner i ryggmargen.

LES OGSÅ: Hvem er de norske artistene i liten skrift?

Vi fikk bekreftet at The Cure fortjener all kredibilitet som de står inne med. Robert Smith er 60 og han hyler og vrir seg vokalt som aldri før. Bandets evne til å bruke små instrumentale detaljer for å formidle stemning er enestående. Det er ikke så mye mer og si. The Cure er og blir levende legender.