Amerikanske rockekjemper blir norsk idrettshalls seneste offer

Metallica
Telenor Arena, Oslo
Konsert | 02.05.2018

Et ekkokammer fra helvete. Akustikkterror. En gigantisk hermetisk suppe. Dette er bare et utvalg av måtene jeg kunne beskrevet lydforholdene fra gårsdagens konsert i Telenor Arena. Ingen av de er særlig positive. Det er jo bare å forvente fra Norges kanskje mest forhatte konserthall. Men når den feller et av tidenes feteste rockeband, da blir det personlig.

Metallica trenger ingen introduksjon. De er det bandet innen metal som har hatt størst kommersiell rekkevidde gjennom tidene og antagelig den mest dedikerte fanskaren. Album som Master Of Puppets, Ride The Lightning og Metallica er tidløse klassikere, og obligatoriske for en hver som ønsker å forstå moderne rock og populærmusikk generelt.

De har stadion-anthems, de har progressive og klassisk-inspirerte eposer i tillegg til noen av de mest prisede dypkuttene innen thrash-metal. Og ikke minst har de et ugjennomtrengelig live-rykte. Storartet show og spilleteknisk fullkommenhet (om vi ser bort ifra trommeslager Lars Ulrich), kombinert med en generell evne til å sette i gang en skikkelig herlig øl-dynket fest.

Det skulle godt gjøres å ikke ha store forventninger til denne konserten.

Den ubehagelige sannheten

Jeg har hørt utrolig mye negativt om Telenor Arena. Men som en som har gjennomlevd rundt et dusin Oslo Spektrum-konserter i mitt liv, uten å ha giddet å flisespikke over akustiske utilstrekkeligheter, var jeg positivt innstilt før rockelegendene inntok scenen. Og det er Metallica vi snakker om her. De kunne rocket sokkene av historiens verste gymsal, tenkte jeg. I etterkant føler jeg meg dum for å forvente at denne konserten kunne bli annet enn middelmådig. Etter i går ser jeg meg nødt til å gjenta anmelderklisjéen om dette konsertstedet.

Om Telenor Arena var en person, og hen gikk i min motgående retning på byen, ville jeg krysset gaten.

LES OGSÅ: Her er de store nyhetene fra Guns N’ Roses.

Jeg vil nødig klage på innsatsen til de stakkars teknikerne som antagelig jobbet for harde livet under sine sjefer i Live Nation. Jeg kan knapt forestille meg dårligere forhold til å skru lyd. En hver gitartone og en hver vokalstrofe, blir kastet tilbake til meg fra hallens glatte vegger tre til fire ganger. Bassfrekvensene har et nokså diffust nærvær da de forsvinner i lokalets grøtete klang. Det virker som om gitarene er skrudd ekstra skarpt og diskant for å i det hele tatt skille seg ut, noe som ble veldig bøteleggende for ørene i det lengre løp. Og aller viktigst, under store deler av konserten var det en prøvelse å faktisk tyde hva som foregikk.

Å gjøre det beste ut av en dårlig situasjon

Nå som det ubehagelige er ute på bordet, kan jeg skrive litt om bandets gjennomføring. De delene som var mulig å få med seg.

Etter å ha blitt oppjazzet av deres obligatoriske Ecstasy Of Gold-intro, blir jeg direkte ørevoldtatt av to av Metallica-diskografiens nyeste medlemmer Hardwired og Atlas, Rise!, etterfulgt av to låter fra bandets legendariske debutplate, Seek & Destroy og Motorbreath. Det er mulig å skimte storhet her. Men det er først når allsangen trøkker til på den episke balladen Welcome Home (Sanatarium) hvor jeg virkelig føler jeg kan kose meg. Publikum og Metallica er her i vakker symbiose.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

James Hetfield på scenen i Oslo. FOTO: Tord Litleskare / GAFFA

Låter som Creeping Death og Sad But True overlever de horrible lydforholdene, og sitter igjen som de fantastisk fete og tunge testosteronskuddene de er. For Whom The Bell Tolls og Master Of Puppets mangler derimot det trøkket eller auditive tilstedeværelsen for at de skal fungere.

Jeg kan gjette meg til og forestille meg at fremførelsen var utmerket, men hvem vet.

Akkurat nok sirkus

Metallica gjør mye show ut av enkle virkemidler. Under Now That We’re Both Dead fremfører de en firemanns trommesolo på kvadratiske trommer som hadde dukket opp under låta. Cheesy, ja det er det. Men effektfullt dynamisk virkemiddel som fungerer bedre enn de ti minutter lange gitarsoloene som mange heavy metal-band tyr til.

Robert Trujillos Take On Me-cover var også rett og slett kostelig.

LES OGSÅ: Responderer på fansens nådeløse krav.

Lysbildeshowet på kubene som hang over scenen var veldig kule, spesielt når det så ut som de inneholdt faktiske fangede mennesker under Welcome Home (Sanatarium).

Moth Into A Flame fikk vi et utrolig smart lysshow med flyvende lys-møller rundt om på scenen. Veldig stemningsfullt!

En reporters historie

Jeg satt midt på tribunen i 90 graders vinkel mot scenen, på kortsiden av hallen. Et område som nok rent akustisk sett nok ikke var helt ideelt. Den verste plasseringen i hallen var det nok heller ikke. Jeg kunne ønske jeg hadde muligheten til å flytte meg rundt på gulvet for å kunne dokumentere konserten mest mulig objektivt, men jeg var dessverre låst til den plasseringen jeg hadde blitt tildelt.

Dette var nok en fantastisk konsert egentlig. Men lydforholdene gjorde den til en prøvelse jeg måtte sitte gjennom. Under ekstranumrene Nothing Else Matters og Enter Sandman burde jeg hatt det som plommen i egget, men samtlige sanser var utslitt. Jeg har stor medfølelse med alle de som har betalt store summer for å få med seg denne alt i alt skuffende konsertopplevelsen.

Jeg anbefaler alle å styre unna Telenor Arena i fremtiden. Lokalet er ikke brukbart i musikalsk øyemed.

Metallica Setlist Telenor Arena, Fornebu, Norway 2018, Worldwired Tour

LES OGSÅ: Gitargigant konkurs.