Anmeldelse av «Joker»:

Ære være velferdsstaten

Todd Phillips' «Joker» forsøker å forklare hvordan filmverdens galeste superskurk kom til liv. Til tross for gode premisser klarer den nok bare å minne nordmenn på hvor heldige vi er som har en sterk offentlig helsetjeneste.

Todd Phillips
«Joker»
Film | 04.10.2019

«Er det bare meg eller blir de stadig galere der ute?», spør Arthur Fleck, en beinmager, innrøyka selskapsklovn. «Der ute» er storbyen Gotham i 1981; fylt til randen med kriminalitet, overflødige søppelposer og et voksende klasseskille.

Arthur skal snart bli superskurken Jokeren og Batmans aller største nemesis. Alt som trengs er en ufør mor, begravde traumer og et par runder som gutta krutts boksesekk.

LES OGSÅ: Ryan Reynolds i Michael Bay-action.

«Joker» beviser at man ikke trenger glorete effekter og glinsende drakter for å produsere en solid dannelsehistorie. Men, når sant skal sies så gjør den det like tydelig at det krever mer enn syting for å få publikum til å sympatisere med massemord.

Myke drapsmenn

Snøballen av ondskap begynner å rulle etter at staten kutter i folketrygden. Arthur mister tilbudet om psykolog og tilgangen til de syv medikamentene som holder han i sjakk.

Deretter følger «10 gode grunner» for å støtte dannelsen av en av de mest ikoniske skurkene i TV-, film- og tegneseriehistorie. Kjipe sjefer, ubesvart kjærlighet og horrible hemmeligheter.

Phoenix portretterer naturligvis Joker på mesterlig vis med et ansikt som på mikronivå klarer å avbilde de forskjellige gradene av Arthurs innvendige sinne. Han har absolutt klart å etablere sin egen tolkningen av superskurken uten at det minner for sterkt om tidligere versjoner.

Foto:Warner Bros | SF Studios
Joaquin Phoenix spiller en ødelagt, deprimert og innrøyka superskurk i Todd Phillips’ «Joker».

Problemet er vel at «Joker» tar seg litt for god tid til å forklare mennesket Arthur uten å egentlig gå i dybden på noen av aspektene ved han. Det smøres tykt på med sorg, sinne og sinnslidelse for å unnskylde den fremtidige drapstoken, men jeg klarer ikke være støttende på reisen.

Alle vet hvem Jokeren er, hva han står for og hva han gjør. Publikums romantisering av gale skurker er en diskusjon vi kan ta senere, men en ting er sikkert; en to timer lang sippefest er ikke nødvendig for at tilhengere skal kunne kose seg med Jokerens absurde monologer og makabre drap.

Hvorfor kan ikke et ondt menneske bare være ondt?

«Nytt» farvann

Misforstå meg rett, utenom et seigt handlingsforløp er «Joker» en vakker, velprodusert spillefilm.

Regissør Todd Phillips er mest kjent for halvgode komedier som «Hangover»-trilogien og «Due Date». «Joker» er med andre ord et stort, og vågalt, steg bort fra det han har etablert seg selv som i filmverden. Og selv om det er en nokså tung idealisering av Scorsese til stede gjennom filmen klarer likevel den trofaste filmfotografen Lawrence Sher («Hangover») å levere fengslende klipp med grufulle fargekontraster, intense nærbilder og groteske miljøskildringer.

Islandske Hildur Guðnadóttir («Chernobyl») har dessuten komponert et hårreisende lydbilde som sørger for at hver scene etterlater deg med en uggen følelse i magen.

LES OGSÅ: Netflix bekrefter ny sesong av «Stranger Things».

«Joker» er en kasusstudie av en brutal, forvridd karakter som blir makulert av et hjerteløst samfunn. På tross av hvor vakker filmen er så klarer jeg ikke å konkludere med annet enn at om USA hadde vært en velferdsstat, så hadde ikke Jokeren eksistert.

Litt sånn som «Breaking Bad».

Fikk du med deg denne?