A-ha: Spektrum Arena, Oslo

A-ha
Spektrum Arena, Oslo
Konsert | 30.04.2016

Det er vanskelig å ikke bli personlig når man snakker om A-ha. Spesielt ikke om man gikk inn i puberteten det året Grandiosa ble lansert. Med fire solide albumutgivelser på rekke og rad, og en av de mest besøkte konsertene i menneskehetens historie i Brasil, med nesten 200.000 tilskuere i Rio, har A-ha en veldig solid pop-historie å dykke ned i for å si det mildt. Det er også bekreftet at det nå skal lages en dokumentarfilm om bandet, med lovnad om og gå inn i de mer omdiskuterte sidene av historien som ikke alltid har vært like fin. Men at bandet på noen som helst måte ikke alltid kommer overens var umulig å se i går.

For det var et veldig avslappet og fornøyd A-ha som gikk på scenen i Oslo Spektrum denne kvelden, som var den første av seks konserter de skal spille i Norge for å sette et punktum for verdensturnéen i kjølvannet av fjorårets albumutigvelse Cast In Steel. Siden oktober i fjor har de spilt for over en halv million mennesker, så til de som er i tvil: A-ha er fortsatt store. Avslutningen for Oslo kommer på tirsdag med et helt unikt og spektakulært lysshow, som er døpt Afterglow. En eksklusiv interaktiv konsert for bare 2.900 heldige fans, som skal få oppleve virtual reality-teknologi aldri før tatt i bruk av et band. Alt skal filmes og legges ut på YouTube sin VR-plattform få dager etterpå, slik at alle vi som ikke får vært der IRL kan se det etterpå. Bandet selv har uttalt at det kommer til å bli en form for ekstremsport, fordi ingen av de vet helt hva de går til. Og med det liggende å trykke i bakhodet skulle man jo tro at det ville farget konserten litt i går kveld. Men det var ikke spor av stress å se.

Strålte på scenen

Til stormende jubel viste de suverenitet fra starten med hitten I’ve Been Losing You fra deres andre album Scoundrel Days fra 1986. En skive som hadde et cover som var så fjernt fra norsk fauna som du kunne få det, med hele bandet fotografert foran Haleakala-vulkanen på den største øya Maui i Hawaii. Og mang en nordmann har nok ligget å hørt på denne skiva midtvinters og ønska seg sommer, for alle spratt opp fra stolene sine og ville danse når Billboard-hitten Cry Wolf, fra samme album, dundret utover salen med en funky ulv som råkket med på backdroppen. Problemet var at det var lagt opp til sittekonsert i hele Spektrum, og det gjorde det umulig for gamle (og nye) «fjortiser» å springe fram og strekke seg lengselsfullt mot Morten Harket, akkurat som de hadde gjort på konsert på 80-tallet. I stedet ble folk holdt i sjakk av muskelmenn i røde gensere. Og det er her det blir gitt ett trekk i stjerner for gårsdagens konsert. For det ble en kveld der energien ble holdt igjen nesten helt til det siste på grunn av stoler til tross for at A-ha selv strålte på scenen.

Etter en mye mer funky Move To Memphis live enn på 90-talls albumet Memorial Beach, tok multikunstneren Magne Furuholmen ordet og takket både den norske og den internasjonale fansen for oppmøte, og oppmuntret skøyeraktig på engelsk at fansen burde lære seg norsk, fordi det er et så enkelt språk – «like danish, but without the troathproblems» – til humrende latter fra den norske fansen.

Fans med personlig forhold til låtene

Så kom et av kveldens første store høydepunkt i form av låten Stay On These Roads, med Morten Harket i storform. Skinnjakka han gikk i til å begynne med hadde han tatt av, og han viste muskler i en tight svart t-skjorte med kun en Hamsa-medaljong hengde rundt halsen, for å beskytte seg mot det onde øye. Harket er kjent for å være en søkende mann med et åpent sinn, som ikke går av veien for diskusjoner rundt eksistensielle spørsmål. Men det var det lite av i går. Den eneste gangen han sa noe var før låta We’re Looking For The Whales litt senere i settet. En låt som betyr mye for han kunne han fortelle, men visstnok ikke for de andre i bandet. Cast In Steel var den første låta de spilte fra siste albumet, en melankolsk men glitrende poplåt, som minner om Coldplay sine siste hits. At backdropen viste utdrag av teksten i svart og hvitt er også veldig i tiden, og dro fansen inn i låta. Så kom kveldens største øyeblikk for undertegnede. Og det er her det må tillates og bli litt personlig. For som fjortis på 90-tallet, så var det tanter og bestemoren til undertegnede som fikk en hekta. Ifølge bestemor hadde Morten Harket gullstrupe, og tantene kunne ikke si nok om hvor sympatisk og fine krøller Magne hadde. Det var rett og slett litt A-ha-mania i familien. Og når bestemor gikk bort var Crying In The Rain den låten som fikk utallige spillinger på kassettspilleren. Når man kun har sett Morten Harket spise pølse på Ikea (for lenge siden, han er vel veganer nå), så var det ikke rart at man fikk frysninger i det tonene til den gamle Carol King-coveren legger seg over salen. Og klumpen i halsen bare vokste og vokste, til tårer i øyekroken som trillet ned. Pål Waaktar-Savoy dro gitarsoloen, og folk trampeklappet og reiste seg på tribunen. Det var definitivt flere fans med et helt personlig forhold til den låten der i går.

Det var tid for at Morten kunne forlate scenen og hvile gullstrupen sin, mens Pål og Magne dro Velvet og Anneli Drecker fikk tre frem fra Morten sin skygge og vise sin stemmeprakt. Magne dro en fin nedtonet versjon av Lifelines, der han fikk alle til å tenne mobilen. Faktisk et triks som Prince var en av de første til å ta i bruk live. Here I stand And Face The Rain, siste sporet fra førsteskiva Hunting High And Low, ble åpnet av Anneli Drecker på en scene som ble omgjort til en katedral. Sakralt, og nok et høydepunkt når Morten kom ut i uskyldsren hvit trøye og sang som en korgutt i Nidarosdomen. Scoundrel Days og Sycamore Leaves fulgte på, og det velkledde publikumet sprang i skyttel til barene.

Avsluttende hitparade

Etter en stilig versjon av She’s Humming introduserte Magne det helnorske bandet, og ba folk som ikke hadde kjøpt siste skiva til Anneli Drecker ennå om å skamme seg. Så ble fansen, som fortsatt dessverre satt fast mellom stolrader, beskjed om å slå seg løs for nå var det snart over. Og etter den frostige Foot Of The Mountain reiste alle seg unisont opp fra stolene sine oppe på tribunene også til Hunting High And Low. Fansen kunne definitivt ha sunget høyere, og slått seg enda mere løs, men kanskje var det sjokket over en kveld med barnefri og mengden øl som slo de litt ut. A-ha måtte faktisk gå av scenen, og komme tilbake med godlåtene The Sun Always Shines on TV og Living Daylights for at folk virkelig skrudde opp energien og ljomet med.

At noen fans denne lørdagskvelden valgte å dra da bandet gikk av igjen var helt uforståelig, for å gå glipp av Take On Me var jo rett og slett en synd. Men kanskje hadde de det travelt med å komme seg på nachspielet. Uansett; fans som er klare for konsert i kveld har mye å se fram til, og kunne vi anmelde en konsert en gang til så ville det med glede vært A-ha.