x
The Rolling Stones: Telenor Arena, Oslo

The Rolling Stones, Telenor Arena, Oslo

The Rolling Stones: Telenor Arena, Oslo

Anmeldt av Tord Litleskare | GAFFA

Vi skjønner raskt at vi ikke har nubbesjangs til å stå imot. Helt fra første låt, ikke uventede Jumpin´ Jack Flash til avslutningen med (I Can't Get No) Satisfaction. Det som skjer der oppe på den rød-orange smått gigantisk, flamme-dekorerte scenen er smittsomt. Som ild i tørt gress. Du vil bli revet med. Du vil danse. Du vil synge. Du vil skrike av full hals. Du vil elske det. Har jeg lest. Sammen med 25.000 andre ikke-jevnaldrende, for her er 4 generasjoner publikummere samlet. Alle er omtrent like gira, uavhengig om du er 15 eller 75. Joa, men vi er fra Norge, og for noen av oss litt trassige, vi litt opp i årene, vi lurer på hvor begeistret du egentlig kan bli av 4 eldre karer, spille SÅ gamle låter. Bli med.

Det er på ingen måte noen selvfølge, verken at The Rolling Stones som gruppe er i levende live, eller at de velger å starte sin Europa-turne, '14 On Fire, i bittelille Oslo. Men slik er det. Og etter 4 øvingsdager på Jar, besøk i Frognerparken og middag på TC, er det et heltent og svært opplagt firkløver, sammen med et hjelpemusikermannskap og den flotte korist/vokalist Lisa Fischer, som skal dra oss gjennom en mer enn to timer lang kveld med den moderne musikkhistorien. Rein rock for penga.

Setlister fra deres Asia-turne tidligere i vinter har vært analysert, og godt hjulpet av en rekke nettsider med over snittet interesse for Stones gjør at vi har sånn ca. peiling på hva som kommer. Og det stemmer fint. Scenen har vi sett på Youtube og vi vet det blir flammer, og at catwalken på 60-70 meter foran scenen vil bli flittig brukt av Jagger. Det sies at han jogger ca en mil i løpet av kveld. Jeg tviler ikke.

Stemningen står i taket allerede før de kommer slentrende opp på scenen. Og vi får akkurat den pangåpningen vi ønsker. Jumpin Jack Flash og It´s Only Rock´n Roll. Standard er satt. Jagger er pratsom og vil kommunisere med oss. Han har lært seg norsk, men å si at han 'prater i vei' blir vel en overdrivelse. Populært, naturligvis, han er jo en svært hyggelig fyr som kjenner sitt publikum. Vi får All Down The Line fra deres mesterverk Exile On Maine Street utgitt 1972. Bilder av noen av deres inspirasjonskilder (bl.a. Little Richards, Chuck Berry m.fl) blir projisert på bakveggen på den enorme scenen, hvor lys og farger skifter hyppig. Fint visuelt grep.

Tumbling Dice er en del av konsertene til Stones, så også i kveld. Skal vi si en grei gjenomkjøring i oppvarmingsdelen. I Worried About You begynner de å finne formen, både fysisk og psykisk. Vi merker det og ser det. Mye uforløst energi skal ut, og under 2012 –hiten Doom And Gloom, som egentlig er en ganske kul låt, gjør Jagger alt han kan av dans og fakter for å få oss med. Men låten blir dessverre litt tam denne kvelden.

— Let´s Spend The Night Together, roper Mick. Og det er det sikkert mange i salen som drømmer om - salen koker og rocker med. Jagger er et stilikon, elegant antrukket som han er, og han holder seg enormt godt. Oldefar og 71 liksom. Smått utrolig. Keith Richards stiller i en noe mer avslappet stil. Er det en slags joggebukse og en treningsjakke man har valgt mon tro? Det gjør ingenting. Musikken i fokus.

Salen er lettantennelige i aften og Jagger får oss omtrent dit han vil. Er jeg en få som liker Emotional Rescue? Synes låten er tøff selv den dag i dag og funker på enhver fest. Selv en ikke helt presis versjon i kveld gjør at jeg jeg liker godt det jeg hører.

Som dere skjønner, vi får den ene superhiten etter den andre. Honky Tonk Woman. Jagger og Keith stråler om kapp. Selv forsiktige Charlie Watts smiler der han gjemmer seg godt bak trommene. Denne kan de. Vi ser at det er dette de lever for. Å stå på en scene og begeistre. Herlig låt som sitter som en kule. Vi får en bandintroduksjon (som ventet) og Jagger får en liten hvil mens en litt keitete og usikker(?) Keith tar mikrofonen og smiler til publikum. Han er vel ikke akkurat kjent som en snikk-snakker, men du verden som den mannen spiller sin gitar. Det er så fett å høre en som har det så i kroppen. Alt han gjør høres jo gull ut. Så lenge det er i hans gate. Han kjører You Got The Silver og smått dølle Can´t Be Seen. Noen små lydproblemer her og der hjelper heller ikke akkurat på den låten, men vi er overbærende, det er jo tross alt premierekveld.

Så, så kommer Mick tilbake på scenen og sammen med bandet kjører de en helt fantastisk ti minutter lang versjon av Midnight Rambler. Og hvem er på scenen nå? Jo da, Mick Taylor, gamlegitaristen spiller med gjengen og klarer seg naturligvis veldig bra. Helt klart en høydare dette her.

Det mest overraskende med denne gjengen, i tillegg til det å være i live, er egentlig flere ting: spilleglede, vitalitet og tilstedeværelse. Visst har de besøkt Norge flere ganger tidligere (6 ganger og spilt 8 konserter), og rekk gjerne opp hånden hvis du var tilstede på deres aller første besøk i 1965 nittensekstifem, altså for nesten 50(!) år siden. Mick fleiper med at de spilte her for 49 år siden. Tenk, litt rart at de landet med fly rett borti gaten her til det totale hysteri. Allerede ute på rullebanen prøvde fans å få nærkontakt. De trosset gjerder og sperringer og løp ut mot flyet. Var ikke noe Pro-Sec da. Den gangen spilte de forøvrig 9 låter (spilte et sett på ettermiddagen og et nytt på kvelden). Allerede nå har de spilt mer enn dette og det loves mer. Mye mer.

Miss You tilhører kategorien de 'nyere låtene' til The Rolling Stones, hentet fra deres Some Girls. Det er nesten så du henføres til en jetset-klubb i New York på 70-tallet. Mulig tiden har forlatt denne sangen, men publikum er i det allsangvennlige hjørnet laller villig med. Jeg og.

Når Keith drar i gang det umiskjennelige akkordene til Stones´ Vietnam-epos Gimme Shelter skal dette bli et av denne kveldens absolutte høydepunkt. Kanskje det aller beste. I hvert fall for undertegnde. Ikke så mye pga av fremføringen kanskje, som halter litt her og der og lyden er heller ikke perfekt, men det er noe med dette skumle, skitne og nifse i denne låten - og som politisk er like aktuell i dag som da den ble skrevet i 1969. Unødvendig å si kanskje, men Lisa og Mick er intenst til stede og leverer sine vokale prestasjoner så en nesten står der ute i salen og griner. Jeg gråt ikke alstå, men det er så majestetisk. Nå kunne jeg trengt en pause, kjenner jeg. Det får jeg ikke. Det er så varmt, og det blir heller ikke direkte kjølig når de kjører Start Me Up. Før låten snakker Jagger igjen (stadig på norsk), og han er veldig opptatt av at vi har det bra. Det er har vi. Takk Mick, det virker på meg som at du også har det bra.

Så skifter lys og farge nok en gang på den, ja skal vi si, 120 m lange og 40 m høye scenen til rødt og oransje og vi skjønner at bålet blir tent. Djvelen Mick kommer ut i kappe og en slags boa. Sympathy For The Devil fra Beggars Banquet. En ikonisk låt som alle i rockebransjen skulle ønske at de selv hadde skrevet. Lenge før refreng synger mer enn halve salen Oho-Oho. Scenen er så definitivt on fire. Vi har skogbrann. Vi har Ron Wood som nå har tent røyken og det er fullkomment. Låten er helt mesterlig og magisk.

Det er jo nesten et mirakel at de ikke har gått i rockestjerne-død-ved-27-år-fella som så mange har gjort. Bortsett fra tidligere bandmate Brian Jones da. Deres tidligere livsstil tatt i betraktning. Brown Sugar. I kveld leveres den gnistrende godt og med et herlig trøkk i gitarene. Keith og Ron virkelig koser seg. Smiler og gliser.

— You are a fantastic audience. Thank you. Goodbye everybody, sier Mr. Jagger og forlater scenen.

Ekstranummertid. You Can´t Allways Get What You Want. Ny allsang. De har i grunnen mange allsangvennlige låter, og det blir veldig bra trøkk i det hele med scenen inntatt av Edvard Griegs ungdomskor. Disse gjør en særdeles god jobb og løfter låten helt opp dit den skal være. Og igjen er det frysning på ryggen tid i den (altfor) varme salen.

Og helt til slutt? Jeps, nettopp. (I Can't Get No) Satisfaction fra Out Of Our Heads avslutter en herlig kveld. Ikke veldig overraskende, men et slags verdig punktum.

Det er umulig å avfeie The Rolling Stones. Vi kan regne med dem. De leverer. De er ikke utgått på dato og til tross for noen små lydproblemer her og der leverer de et sett, et show, ja en maktdemonstrasjon i rock. Setlisten er så spekket med noen av historiens aller største hits. Tenk, de er deres egne, det er de som har skrevet dem. Og de ble levert med et sykt fett engasjement.

De var helt strålende.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA