x
Hozier: Sentrum Scene, Oslo

Hozier, Sentrum Scene, Oslo

Hozier: Sentrum Scene, Oslo

Anmeldt av Geir Magne Staurland | GAFFA

Absolutt alle billetter er oppsnappet når Hozier besøker landet. Hvor mange som ene alene trekkes av superhiten Take Me To Church er det vanskelig å anslå, og egentlig er det jo også irrelevant, men lørdag blir det ikke det. Det blir istedet et eneste stort paradoks: Take Me To Church blir for Hozier like ødeleggende, som den er reddende. 

Først må de klargjøres for den som skulle tro Hozier er et one hit wonder, det er feil. Men også til dem som skulle tro Hozier kan plukke en bråte låter fra sin eventyrlige låtkatalog, for det er også feil. Når Hozier spiller på Sentrum Scene, er det snarere ganske innlysende at han ikke har laget mer enn én plate - og det er en plate som ikke kan servere noe annet enn en gig som er nødt til å skorte innom det tynne, ja faktisk også det kjedelige, i blant.

Publikum liker Hozier når han trer inn i sin utpregede rythm and blues-karakter med Jack and Wilson, de liker han med frieriets ooing i To Be Alone. Det er en festkveld som sådan, og blir derfor ikke like vellykket hver gang Hozier forsøker å ta det til det nedstrippede, det flerstemte og det akustiske med de grotesk-romantiske ordene i In A Week eller singelen Cherry Wine - hvor inntektene går direkte til arbeid mot vold. 

Hozier rekker å covre David Bowies Young Americans med innledende lovord om den avdøde, og leverer et vel harmonisk cover av finsunget kaliber, lagt i det karakteristiske Hozier-soundet, noe som kanskje ikke er like utpreget live som det burde vært generelt gjennom konserten. For Hoziers sound er et sound som tilsier at han egentlig alltid ønsker seg til kirken. Og da mener jeg ikke i realiteten. Å Gud, nei, ikke med deres løgner og slipte kniver som hans verdenskjente refreng jo forteller oss. Men med hans lyd, med hans kirkelige vokalakustikk og den stadige koringen som danner opp om samme følelse. For øvrig det samme soundet som mer eller mindre klatter til et aldri så lite Beatles-cover, Blackbird. 

Someone New og Work Song skimter begge Hoziers generelle lydklima og er nesten-hits på egne ben, de forer det fullstapede Sentrum Scene med lyd og glede, men når Take Me To Church først avfyres, og salen blir helelektrisk, fores man forutsigbart med den paradoksale sannhet: den ødelegger og redder, for spørsmålet som trigger er: Var resten av konserten tam, litt platt og til og med tidvis på det kjedelige?


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA