I ny og ne kommer man over musikk som får deg til å reflektere litt, og den nyeste utgivelsen til NewDad fikk meg til å gjøre nettopp det. Jeg vil derfor bruke anledningen til å snakke litt om musikkglede. Dette er en redegjørelse av hvordan et føles å VIRKELIG like et album.
Musikkglede er så mangt, og i min boble av refleksjon fant jeg meg selv på søken etter en definisjon. Hvem er vel da bedre enn OpenAI’s famøse chatbot til å gi meg svaret:
"- Det er en subjektiv opplevelse som varierer fra individ til individ, da forskjellige mennesker har ulike musikksmak og preferanser."
Ser man det, roboten har rett, igjen. Musikkglede er subjektivt. Om vi strekker strikken enda litt til kan vi si at hvis musikkglede er subjektivt må den også skape en følelse av noe personlig og nærmest gjensidig? En familiær følelse av at låten resonnerer ved noe i ditt indre og dermed blir en forlengelse av deg, og vice versa. De mange låtene, det ene albumet eller den ene artisten som har rokket noe ved deg, bitt seg fast og skapt et bånd mellom bare deg og det gitte kunstuttrykket.
Et aspekt av denne gleden er å dele den med andre. Det er noe selvoppfyllende kollektivt ved å oppdage musikk og dermed videreformidler den, slik at denne nyforelskelsen forhåpentligvis kan blusse opp hos andre likesinnede. Kjærlighet for musikk er ikke en eiesyk kjærlighetsaffære; hvor flere hvor bedre! Musikk er en uttrykksform som blir formet av inntrykket skapt hos den enkelte lytter - og er man heldig nok å dele noen av de samme inntrykkene med andre, til tross for et subjektivt utgangspunkt, skapes helt unike forbindelser mellom mennesker.
Peace and love man (!) - osv, osv.
Med dette sagt: - Jeg har snublet over noe som må snakkes om, høres på og sjekkes ut - NewDad’s debutalbum, Madra!
NewDad er et Irsk up-and-coming band som befinner seg i et landskap blandet av shoegaze, indie og dream pop. En 90-talls-suppe uten sidestykke der altså. Madra, som forøvrig betyr hund på Irsk, er bandets første fullengde utgivelse, og jeg simpelthen elsker det albumet.
Jeg må innrømme at jeg synes det er litt vanskelig å sette fingeren på hvorfor jeg gir meg såpass ende over plata, men jeg har skjønt at det er akkurat der sjarmen ligger; i det diffuse og følelsebaserte virrvarret som den helthetlige produketet skaper inni meg - siden jeg klarer omtrent ikke å peke ut noen enkelte verktøy som får det til å fungere såpass bra.
Misforstå meg rett, i bunn ligger knallgod låtskriving og produksjon, men her er det ekte holistiske følelser i spill: Madra er vibe med stor V. Sier man ikke i kvantefysikken at den endelige minimale formen for alt materie er vibrasjoner av bølgelengder på visse frekvenser? Ikke for å ta en toal New age curveball, men NewDad er splitterpine meg frekvensen de minste byggeblokkene som utgjør mitt vesen vibrerer på.
NewDad maler et univers som man ikke kommer seg ut fra, helt fra første til siste låt. Å høre albumet fra start til slutt er en opplevelse jeg unner selv min verste fiende. Det er en sår, eearie og ikke minst spennende gjennomlytting. Jeg ble oppriktig tatt på senga av dette albumet, og jeg håper du som leser dette har sånn cirka skjønt tegninga: SJEKK DET UT! Jeg vet i hvert fall hva som skal være bakgrunnsmusikken til mitt 2024.
