Greni: — Jeg synes det var ubehagelig å skulle lage noe annet

Greni: — Jeg synes det var ubehagelig å skulle lage noe annet

Etter 25 år som frontmann i Bigbang, slipper Øystein Greni sitt aller første soloalbum. Vi tok en tur opp til huset hans på Grefsen for å snakke om det nye prosjektet.

— Jeg synes det var ubehagelig å skulle lage noe annet. Selv hadde jeg mest lyst til å lage en Bigbang-plate.

Han sitter ved stuebordet, med trommesett, gitarer, et piano fra 20-tallet rundt omkring i rommet, og med utsikt over hele Oslo og Oslofjorden. Kaffe på bordet.

— Alle platene til Bigbang er samme greia, og jeg kan egentlig ikke lage plate på noen annen måte. Jeg var også ganske blakk da vi satte i gang med dette, og så visste jeg at en Bigbang-plate ville dekket utgifter og sånn, siden jeg visste at det ville bli solgt konsertbilletter. Men manageren min, Øystein Ronander, har vært veldig kul. Han pushet meg og fikk meg til å gjøre dette.

La bort gitaren

Det er flere ting som er annerledes enn tidligere. Ikke bare har Greni klippet håret kort – han har også lagt gitaren litt til side etter oppfordring fra produsent Tobias Fröberg, for å gjøre plass til vokalen.

— Jeg synes det var veldig skummelt i starten, men han gjorde det på en så bra måte at han fikk lille, redde meg – som jeg er i studio – til å begynne å tro på dette ganske raskt. Mye av plata ble da basert på det.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Pianoet fra 1920 fikk Greni til 500 kroner på FINN.no. Riffet til Hold ble skrevet på det. Foto: Ellen Lund

Nytt musikalsk kapittel

Hva var hovedgrunnen til at du sa ja?

— Bigbang er en skute som seiler av seg selv. Hvis jeg setter meg i en Bigbang-fan sine sko, så tror jeg ikke at jeg ville hatt så veldig mye annet på en Bigbang-konsert enn det som er Bigbang. Det er veldig fint hvordan det fungerer. Men jeg har utviklet meg og er noe annet nå enn jeg var da jeg begynte det bandet. Dette er derfor min sjanse til å kunne drive med musikk på en helt annen måte enn jeg har gjort før.

LES OGSÅ: Øystein Greni slipper ny singel og annonserer soloalbum.

Det er riktignok en lang prosess bak. Mye fomling og tenking, forteller han. Både valg av navn til prosjektet, hva prosjektet skulle være og om det i det hele tatt skulle være et prosjekt, har vært usikkert. En stund tenkte han også at han hadde holdt på så lenge og at han var lei av musikklivet.

— Jeg tenkte en periode at jeg ville bli lærer, eller lignende. Gjøre noe som betyr noe for folk. Jeg var rett og slett ambivalent til om jeg ville gjøre mer musikk i det hele tatt.

Å overbevise ham om at en soloplate var veien å gå, tok også lang tid. Han ville ikke være en trist fyr med kassegitar, og det har det også vært viktig at det ikke ble et trist-fyr-med-kassegitar-soloprosjekt.

Dramatisk periode av livet – lykketreff for musikken

Pop Noir er skrevet i en periode hvor det har skjedd mye dramatisk i livet hans. Selv om han ofte har tenkt at han skulle ønske han kunne leve et jevnt over bra liv og heller skrive kjedelige låter, føler han at det har gjort godt for musikken.

— Det har mildt sagt vært svært intenst i en treårsperiode. På mange måter har det vært et lykketreff for musikken, for det har vært så sterke følelser å sparke fra i rent tematisk. Det verste som kan skje en låtskriver er vel å ikke ha noe å skrive om, å bare ha det jevnt over bra hele tiden. Jeg har til dels hatt et noe turbulent liv. I perioder for lenge siden har jeg bare tenkt at jeg har vært hypp på å ha et bra liv og skrive kjedelige låter.

LES OGSÅ: Ny Greni i kjent stil.

Vil det dermed si at albumet har et tema?

— Ja, det har definitivt en klar tematikk. Jeg har på mange måter klart å skrive meg gjennom noe veldig tøft. Det en terapiform som heter oppgjørsbrev, som man benytter seg av når noen har gjort noe veldig urettferdig mot deg. Veldig mange av låtene fungerer nesten som det. Det har betydd mye for meg å ha musikk i den prosessen. Musikken har vært en krykke – en kanal hvor jeg har fått plassert veldig mye.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Greni spiller litt trommer hver dag: — Muttern, som bor i etasjen over, jobber lange dager, heldigvis, forteller han. Foto: Ellen Lund

Hva ville Feist gjort?

Vi drikker kaffe og hører på Chameleon, det første sporet på Pop Noir. Snakker om hvordan prosessen har vært og om at han ikke ville lage noe som var halvveis. Alt måtte være 100%. Det er 25 år siden han startet Bigbang, og det er 22 år siden de slapp Waxed, Bigbangs debutalbum.

Etter at han noe motvillig hadde latt seg overbevise om å lage en soloplate, var det viktig for ham å ha konkrete mål. Utgangspunktet ble at de skulle lage en plate som var like god som Feists Reminder.

— Jeg synes det er en av de beste platene noensinne. Den er også forholdsvis ny, og veldig original, samtidig som den er dyptfølt og catchy. Det sa jeg til Tobias helt i starten også, at jeg ville prøve å lage en sånn plate, og vi spurte oss ofte underveis: Hva ville Feist gjort? Selvfølgelig var vi ikke i nærheten, hun er jo helt genial. Men det har vært en viktig inspirasjon.

LES OGSÅ: Dette er de største norske bandene på Facebook.

Det skulle også bli bedre enn Bigbang, bedre enn alt han har gjort før.

— For å være helt ærlig, så har Bigbang-platene som regel bare tre-fire låter som er ordentlig bra – resten er slurv. Jeg har en tendens til å få det 75% bra ganske fort, synes jeg selv, men så blir det så som så med andreverset, og så videre. Ofte blir resten litt rutine.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Greni og gitarene». Foto: Ellen Lund

Pop Noir og 80-tallets synthlyder

Selv om albumet er alvorspreget rent tematisk, er melodiene og selve musikken oppløftende. Det har også vært helt bevisst.

— Det jeg merker at jeg trenger mest når jeg har det som verst, er håpefulle låter. Når jeg har det tøft, er jeg egentlig mer hypp på Nile Rodgers eller noe annet å danse til bare for å glemme ting. Jeg har prøvd å gjøre det med dette albumet. Lage musikk som er håpefull – tekster som lager spennet imot. Pop er musikken. Noir er tekstene.

LES OGSÅ: Ny headliner bekreftet til Øyafestivalen.

80-tallets synthlyder er med på å sette den stemningen. Samtaleemnet beveger seg over på 80-tallet og MTV, Phil Collins, Peter Gabriel og synthen i Don Henleys Boys Of Summer.

— David Wallumrød, som spiller en del keyboard på plata, hadde med en del 80-tallssynther. Ting jeg ikke vet hva heter, men som lager lyder jeg kjenner igjen fra da jeg var barn og lå på teppet hos mormoren min. Hun var den eneste i familien som hadde MTV, så jeg dro alltid til henne og lå jeg der og hørte på 80-tallsmusikk mens hun hvilte middag.

Greni setter på You Got It, det syvende sporet på Pop Noir, og vi har snart drukket opp kaffen.

— Jeg våknet opp en morgen med et synthriff i hodet og tenkte: Her er selve bærebjelken i låten. Jeg sa til David at han måtte spille det.

Hør You Got It her:

LES OGSÅ: The Rolling Stones falt pladask for Bigbang.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA