Et album så åpenbart, fokusert og veldreid at det er vanskelig å forstå at det er laget av en gjeng med menn som jevnaldrende er opptatt med å spille petanque.
Med tre medlemmer over 70 og en imponerende bakkatalog, kunne de britiske heavy metal-pionerene Judas Priest nyte en velfortjent pensjonisttilværelse hvis de ønsket det. Bandmedlemmenes kontoer ser nok ganske ålreite ut. Likevel smir de hardt stål på deres 19. album, Invincible Shield. Et album så tydelig, fokusert og veldreid at det er vanskelig å fatte at det er skapt av en gjeng med menn hvis jevnaldrende er opptatt med å spille pétanque. Den seks år gamle forgjengeren Firepower var i seg selv en maktdemonstrasjon, og det at de nok en gang viser hvor skapet skal stå kan bare avtvinge respekt.
Fra det innledende infernoet av synth på albumåpneren «Panic Attack», til akkordene blekner på slutten av den avsluttende «Giants in the Sky», er det en gourmetmeny som de fem musikerne disker opp med. Som den første singelen er «Panic Attack» en pekepinn på at Invincible Shield er metallmusikk til punkt og prikke laget etter oppskriften som Priest lanserte på syttitallet. Forsanger Rob Halfords glassknusende hyl bryter lydmuren akkompagnert av Glenn Tipton og Richie Faulkners gitarangrep. Den er kledd i den moderne, skinnende lakken og all aggresjonen som heavy metal anno 2024 innebærer. Produksjonen er intet mindre enn verdensklasse, hvor hvert instrument stikker seg skarpt ut i lydbildet.
Selv om de 11 låtene er selve symbolet på heavy metal, er det god variasjon gjennom albumet. «Crown of Horns» beveger seg nesten inn i balladeterritorium, mens «Trial by Fire» drar trådene hjem på en rocka sekstendetonerytme. På «As God is My Witness» smeller Scott Travis med kontrabasstrommene, og «Escape from Reality» senker tempoet for i stedet å få frem poenget sitt via ren tyngde. De 57 minuttene som albumet varer er nesten over før du ser deg rundt. Det er et godt tegn.
Et av Judas Priests varemerker gjennom årene har vært deres evne til å skrive gode hooklines. Til syvende og sist er det denne evnen som gjør Invincible Shield til en triumf. Hver av låtene er utstyrt med riff og refrenger som fanger oppmerksomheten og er vanskelig å glemme. De leveres også med fanatisk overbevisning. Rob Halford er i sitt livs form. Han høres like fantastisk ut som han gjorde på 70- og 80-tallet. Uten å neglisjere prestasjonen til de andre musikerne, er dette 19. albumet fra metallgudene i stor grad en fornøyelse på grunn av Halfords vokalprestasjoner.
Hvis Invincible Shield ikke tar plassen som årets metallutgivelse når 2024 ruller rundt, må Judas Priests rivaler utføre noen virkelige mirakler.
