11 spor; 11 buldrende tog. Mye bråk, støy, driv, og ikke minst, stimuli. I en alder av 70 år klarer Kim Gordon, gjennom sitt atypiske tekstunivers og eksperimenterende lydbilde, å fortsatt hevde seg som en av noise-rockens mest aktuelle, progressive og nyskapende stemmer. På kvinnedagen 2024 utga den tidligere Sonic Youth-bassisten albumet 'The Collective'.
Gudmoren Gordon
Gordon er født gjennom Sonic Youth, det grensesprengende, alternative rockebandet hun var med å grunnlegge. Bandet har stadig utforsket feminisme, dada-isme og "den dystopiske moderniteten" innenfor sitt lyriske idé-univers, med nerve og sjel stående for driven i lydbildet. Over 40 år etter bandets debut i York, 1981, serverer Gordon mer gjennomtenkte ord enn noensinne. Nerve og sjel har hun så mye av at det nesten knekker en.
For hun serverer virkelig ordene. Hun presenterer dem oversiktlig og bastant med edgy spoken word- stil. Motivene hennes bærer et enda synlig preg av motkultur, men nå er tonen endret: den er mer målt og behersket enn før. Hun er klinisk i sin levering og skarp i sin tone. Gordon er ikke ute etter å spille myke, avslappende lyder. Trommene bryter heller lydlandskapet som offensive hugg i brokete rytmer, med vekslende, hylende synths.
Trapbeats ligger som en solid grunnmur på The community. Arrangementet består av intensive, høye frekvenser med en drivende bass og energisk perkusjon: gjenkjennbar dystopi, vassende i våt betong, med høyspent nerve, elektrisitet og sjel. Som tittelen på spor 6: “It’s dark inside indeed”.
Den bekmørke veldigheten
Det siteres i presseskrivet at Gordon har latt seg inspirere av sci-fi novellen, The Candy House i utformingen av The Community. Novellen, skrevet av Jennifer Egan i 2022, presenterer en ny, teknologisk enhet som kan laste ned minnene dine til en “felles bevisthet”. Ved å gjøre dette får du tilgang til de anonyme tankene til alle andre som har gjort det; både levende og døde. Under et intervju med paste magazine forteller Gordon at dette konseptet, et både skremmende og futuristisk konsept, ikke nødvendigvis ligger så langt fra tiden vi nå befinner oss i, gitt først SoMe, og nå AI, sin fremmarsj.
Mer stimuli enn noensinne, mer mørke, mer lys, alt maksimalisert. Slik oppleves vår egen samtid, og sånn oppleves Gordons nyeste album. The community er et fullstendig verk; fullstendig i sin egen visjon. Musikken løfter meg ikke opp, det er en tung og hard programvare å installere på mitt indre system. Albumet er sprengfullt med sjel, men for et eget kammer.. Dette er ikke tilgjengelig for alle. Og det skal det ikke være heller.
