Bleikt fra Bleachers

Musikkbransjens Robin

Jack Antonoff har blitt en særdeles husvarm fyr innenfor musikkindustrien, og navnet hans har strengt tatt blitt gjentatt til det kjedsommelige av Rolling Stone Magazine de siste to-tre årene. Den snart 40 år gamle New Jerseyaneren har tilsynelatende ALLTID en produsent-finger med i spillet under studio-kokkeleringen av det største av det største innad "mainstream-musikk" om dagen.

Mannen har blitt synonym med gitardrevne pop-prosjekter av kvinnelige singer-songwriters. Lista begynner å bli lang: Taylor Swift, Lana del Rey, Lorde, Clairo, St. Vincent… and so on. Ikke at det er noe galt i det; fyren har visst en definert smak og tone, og produksjonstalentet virker nærmest ubestridelig stort. Samtlige prosjekter blir tross alt kritikerrost og ekstremt godt mottatt av “the masses”, og selv skal jeg innrømme at navnet hans står under en rekke album og sanger jeg jevnlig har hatt i loopen de siste årene. Så det er sagt.

Men hva kan man forvente når en stjerneprodusent som Jack Antonoff slipper et soloalbum, annet enn godt "teknisk håndarbeid" og gøyale låtstrukturer? Man skal vel egentlig kunne forvente en hel del, skal man ikke?

For én ting er å produsere låter for andre, men hva skjer når den største side-kicken i musikkbransjen får selvtilliten til å gjøre akkurat hva han vil? 

Blåsermareritt

Dessverre faller den selvtiulerende plata til Bleachers i mellom to stoler. I et sårt forsøk på å lage "smart og kul popmusikk" merker man som lytter at det kun er en håndfull ganger man klarer å bli revet med. Plata forblir vakende i et diffust folkrock/indiepop-landskap uten særlig mål og mening. Majoriteten av albumet føles retningsløst, i mens døsige filler-låter som "Me Before You" eller "Ordinary Heaven" tar opp brorparten av tiden. Sistnevnte kan faktisk ikke beskrives som noe annet enn et tregt og masete blåsermareritt på 5 minutter og 12 sekunder.  

Og når vi er inne på dette med blåsere.. kan mange av låtene minne om The 1975’s siste utgivelse, som Antonoff selv produserte sammen med Matthew Healy. Dessverre fremstår det som at bare bleike kopier av de tørreste og mest uinterssante elementene fra The 1975’s Being funny i foreign language finnes på plata.

Under bleike øyeblikk, som er mange i løpet av hele albumet, sitter jeg med et stort håp om at låtene skal rekker å løfte seg til et høydepunkt. Noe de stort sett aldri gjør. Før man vet ordet av det er man på neste låt. 

Moderne folkelighet

Men, Jack Antonoff vil ikke at vi skal sove gjennom hele plata. Det er en liten håndfull av øyeblikk på plata hvor Antonoff prøver å få opp tempo og vekke lytteren fra snooze-festen. På låt nummer to, "Modern Girl", er danseskoa knytta godt på -og taket skal endelig løftes. Problemet er bare at det kjennes ut som taket skal nærmest "tvinges opp", da det hviler en god dose klein folkelighet over hele låta. Det får være måte på hvor mye roping og jalling som må til for å imitere god stemning. Tematikken i låta er heller ikke særlig spiselig, hvor linjer som “Shakin’ their ass tonight” får cringe-musklene i kroppen til å spenne seg i grøss og gru. 

Less is more

Men; plata er heldigvis ikke totalt robbet for høydepunkter. Et par steder skimtes det til med glimrende poplåtproduksjon. Låt nummer seks, "Tiny Moves", er en ekte banger. Dette er en morsom konstruert og særdeles sårbar poplåt med et refreng som treffer rett i hjerterota og dansefoten. Det samme gjelder for "Call Me After Midnight", hvor Antonoff viser hvor enkelt god popmusikk kan gjøres. Et enkelt og fengende gitarriff, lyse vokaler og en funky bassline kokes sammen til den perfekt vårlåta. Om det bare kunne vært så enkelt på alle 14 åtene. 

Tross den langsomme og utydelige opplevelsen det er å lytte gjennom plata blir Bleachers aldri provoserende dårlig. Albumet er godt produsert, ålreit fremført og har til tider sine høydepunkt. På sitt beste er det behagelig og snill indiepop, og på sitt verste et dørgende kjedelig og ubekvemt Bleachers-album ingen ba om.