Gribber. Åseledere som skreller de gjenværende strengene av råtnende kjøtt fra beina etter at de større rovdyrene har gått på byttet. Det er det Kanye og Ty Dolla $ign gir oss her på Vultures 1: De avskrellede skjelettrestene av det som en gang var et stort talent.
Du måtte ha levd under en stein for å ha gått glipp av at Kanyes – Nei, han heter ikke Ye på denne utgivelsen – har vært en offentlig nedsmelting for åpen skjerm de siste mange årene. Og det er mest av alt en trist affære å se mannen gå mer og mer i psykisk oppløsning. Og nedsmeltingen er dessverre også kunstnerisk.
For alles skyld hopper vi over mannens mange idiotiske og usympatiske uttalelser her og viser til andre steder i den skrevne pressen som har dekket dem godt. La oss bare si at Kanye ikke har tråkket i salaten. Han har smurt seg inn i dritt fra topp til tå. Og her bør du skille kunstneren fra kunsten. Men når han i så stor grad blander sitt eget liv inn i kunsten sin, blir det en litt for vanskelig og fåfengt øvelse.
Å ja, før vi går videre, må vi huske at Vultures 1 faktisk er et felles album av Kanye West og Ty Dolla $ign. Det kan vi erkjenne. Men da kan vi også være ærlige med oss selv og innse at sistnevnte egentlig ikke er mer enn et trofast, om et nesten anonymt, innslag på albumet. Han gjør så lite ut av seg at du stort sett bare husker tilstedeværelsen fordi han er formelt satt opp som en offisiell medskaper til utgivelsen. Derfor vil han ta like mye plass i denne anmeldelsen som han gjør i lytterens bevissthet etter å ha hørt på albumet.
Vultures 1 kan i beste fall beskrives som et mildt sagt uinspirert avdrag. Men mest av alt er den rett og slett intetsigende. Melodiene er matte og fantasiløse, og de halvhjertede rimene Kanye kan komme opp med mangler på trøkk og minneverdige one-liners. Tidligere kunne du tilgi ham for mangelen på ferdigheter bak en mikrofon, fordi du kunne føle at han brant igjennom og hadde noe på hjertet. Ja, i den tidlige "Old Kanye"-tiden var det til og med en slags godhjertet humor over hans nesten naive tilnærming til å være rapper. På albumet her er det ingen ild i leveransen, og på beatsiden finner vi kun skygger av den gamle magien.
«Beg Forgiveness» er den eneste sangen som virkelig reiser seg fra middelmådighetens dun. Her får man som lytter endelig et snev av noe oppriktig og inntrykk av en mann som stikker av med djevelen i hælene. Ellers er det stort sett bare ekkelt når han proklamerer at «vakre-rumper-nakne-store-pupper ikke bare faller fra himmelen» på tracket etter at hans ti år gamle datter har gjestet «Talking». Seriøst, er dette budskapet ditt akkurat nå? Det er like sjarmerende som en offentlig munnsex på en båt i Venezia. Og å referere til den nevnte episoden i «Fuk Sumn» er bare nok et eksempel på den åpenlyst dårlige dømmekraften som preger albumet.
«Do It» kan best beskrives som generisk, og tittelsporet er ikke bare tonedøvt, men direkte usmakelig med måten West artikulerer sine anklager om antisemittisme. Og for at det ikke skal være løgn, topper han det med replikken: «This ain't Columbine, but we came in with the trenches».
Nei, det er ikke mange grunner til å ikke lenger skåle for drittsekkene på Vultures 1. Og det sies å være en hel trilogi. Sukk. Kanye har selv uttalt at han har droppet medisinene sine fordi det påvirker kreativiteten hans. Hvis dette er det beste han da kan tilby, er det ingen grunn til at han ikke skal finne frem resepten igjen.
