GAFFAs anmelder legger seg langflat for Hammoks imponerende debutalbum. Det mimres tilbake til da gutta ti år tidligere lagde en 28-manns wall of death i Horten Sentrum.
23.mai 2014 spilte bandet jeg spilte trommer i på den tiden sammen med Hammok, på Scene 37 i Horten, et populært sted for ungdommen hvor de kunne utfolde seg musikalsk. Lokale fans strømmet til hver gang Hammok spilte. Selv om Tobias ikke var hovedvokalist den gangen, så viste han at han hadde en kraftig stemme som vokalisten i ethvert hardcore punkeband kan ønske seg til jul. Konserten var minneverdig med en intens stemning, inkludert en imponerende wall of death med 28 deltakere utendørs i Horten sentrum.
På den tiden vant de til og med en bandkonkurranse på Haugarrock i Tønsberg (!) mot talenter som Marie Ulven, bedre kjent som girl in red, noe som viser deres imponerende kvalitet som musikere allerede den gangen. Selv om bandet ble halvveis oppløst grunnet utdanning og jobb, fortsatte Tobias og Ferdinand å forfølge musikken til Oslo i jakten på suksess som musikere. Som sagt, så gjort.
10 år senere så kommer da albumet Look how long lasting everything is moving forward for once, hvor de nå voksne gutta viser enorm attitude! Med seg har de fått bassist Ole Benjamin Thomassen, så de er altså 3 stykker i bandet nå. Hvordan i helvete klarer "bare" tre karer å fylle lydbilde med så mye energi!? Vet ikke hva de forer de gutta med, men jeg tar 2, takk!
Long lasting som er første sporet kjører i gang albumet med feedback, og vi starter rett på et kaos jeg har troa på at skal vedvare en stund. Flott førstespor på debutalbumet til gutta fra Horten. Låta er kort men glir fint inn i Seance til pur glede. Man kjenner igjen litt inspirasjon fra Honningbarna på sounden, men Hammok klarer å gjøre det på sin egen måte. De har vært flinke til å skape sin egen sound på musikken sin. Tobias sin vokal er gjenkjennbar fra J/D/F som de gav ut i 2022. Seance er en låt man blir glad i med en gang – og Nothing´s never better sparkes deretter umiddelbart i gang. Det merkes et equilibrium av kaos som holder seg igjennom låten som jeg helt og holdent elsker. Måten medlemmene låter sammen med tanke på at, som sagt tidligere, at de er bare 3 stykker, er intet mindre enn mind blowing. Man blir spent på hvordan albumet høres ut live - for dette er et stort lydbilde å fylle?! “wake up your family it´s your turn to go, so go go!!!” skriker Tobias overbevisende. Man er ikke i tvil om hvem som er sjefen, og jeg lytter som en gledelig servil hund.
Wannabe (Billboard NO.1) får vi et svar på at gutta har vokst siden de i 2022 deltok i urørtfinalen med «perfectly aware». Det var bra den gangen, men nå er det så sinnsykt mye bedre. Produksjonen, sammensetningen, timingen og kvaliteten er bare så vilt bra, selv i alt mylderet av "støy" så kan du høre at de er profesjonelle musikere. Wannabe leverer med tighte trommer og en god bass. De utfyller hverandre utrolig bra disse gutta. Det tror jeg også de vet selv, fordi det er en viss selvtillit som skinner igjennom. Tobias skriker, og jeg nyter.
Det er så deilig at hardcorepunken lever! Pulsen min har snart nådd toppen og jeg vet det fortsatt er mange låter igjen. H.F.D skuffer heller ikke. Dette er en energibombe av en låt. «Hypocrite fucking die!!!» innledes av et primalskrik imens trommene til Ferdinand er så sammensatt og teknisk gode at jeg får gåsehud. «so, step up!» synges det også. Noe de har gjort så til de grader. Jeg prøver å ta på meg de kritiske brillene for å gi litt dybde i anmeldelsen, men de brillene knakk allerede i første låt (- og jeg har ikke sett meg tilbake siden). «H.F.D» blir umiddelbart en favoritt fra dette albumet.
Brainrotdespreration er jo pokker meg ikke noe dårligere denne heller; «The brain is broken, nothing in it!». tekstene er fengende og enkle nok til at selv en servil hund kan forstå de. Opportunity ereased gir meg følelsen av å være tilbake på BLÅ scene - omringet av svette mennesker dekket av hverandres øl. De gir meg jo ikke pusterom til å tenke klart - og som Tobias har sagt om innspillingen: null pustenrom, null ro!
Overgangen mellom Trap Door og Post wannabe er den eneste gangen jeg rekker å gispe etter luft, hvor Post wannebe er en herlig brytning i et ellers mayhem av brutal musikalsk glede. Eat you alive har albumets feteste riff i begynnelsen - og trommene er så kraftige at jeg får hjerteflimmer. Det har virkelig blitt jobbet med å få trommene så tighte som overhode mulig på dette albumet! Eller er han bare et menneskelig metronom?F erdinand som forøvrig også har spilt inn trommer for Harbour Place, kan ennå opp med rangere høyt blant Norge-historiens aller beste trommeslagere om Hammok opprettholder samme dedikasjon som de har holdt så langt.
Terror (forever lasting) avslutter på eksepsjonelt vis med energien og kraftvokalen som har svidd seg fast i hjernebarken. Låta bygger egentlig opp til at vi skal få mer, men det tar brått slutt?!
Jeg er ennå sulten! Kom igjen Hammok, gi meg mer!
