Hjerteslag er kule og tighte som alltid, men sliter ennå med å finne sin egenhet.
Hjerteslag, ledet av Robert Eidevik, har dratt tilbake til Loddefjord for å oppsøke gamle sår og minner. Det hele blir en reise gjennom sorg, barndom og krig. Her er det mye på tallerkenen, og dermed litt mye å svelge.
Lydbildet fortsetter i samme spor av bergensk post-punk, hvor blant annet synths og drivende bass er fremtredende elementer. Samtidig har bandet funnet formen med sine nye bandmedlemmer og Arve Isdal (Enslaved og Audrey Horne) og Yngve Andersen (Blood Command) supplerer godt med sine hard-rock og punk innflytelse. Selve riffene sitter derav hardere enn aldri før.
Siden deres debut i 2015 har Hjerteslag beveget seg i forskjellige retninger innen indie-landskapet av vestnorsk indierock. Betonglandskap beveger seg et steg tilbake mot deres debut, men samtidig et steg mot en lyd som lener seg mot pop. Det funker særdeles godt med låter som Ond sirkel og Glasskår. I hovedsak er låtene renere og Eidevik sin vokal tar hovedplass, med blandet resultat. Låtene må tidvis ofre sin musikalitet for vokalen og det kan til tider være et kompromiss som ender opp med å høres nakent og banalt ut.
På Bipolar skildrer han oppveksten fra blokkene på Loddefjord med et melankolsk tilbakeblikk: "Eg er høy her oppe, eg er lav, eg er bipolar"
Teksten etablerer her et landskap som fanger både fortid og nåtid. Med et ladet lydbilde, ledet av suggererende trommer og tekst, minner denne låta om det Hjerteslag ga ut på sin debut.
Kartong City og Om medisinen virker, drar tempoet ned og Eidevik tar i bruk sin beste Thåstrøm-imitasjon. Likevel er dette to lange sanger, hvor bare sistnevnte fanger tematikken og lydbildet albumet høres ut å gå for.
Med Idiot som meg og Bomerang viser Hjerteslag at de kan lage “enkle” og fengende popsanger. Dette er to låter som fanger allsangfaktoren bandet tilsynelatende har jaget med sine siste album. Tekstene tenderer dog mot å uttrykke synspunkter som er så universelle at de mister sjarm. Når Eidevik skriver utenfor sitt eget perspektiv bærer det et haltende preg av billige forsøk på å lappe slappe fraser over hull i tekst-skroget.
Hjerteslag har for lengst funnet sin form, både i hvordan musikken har utviklet seg og i prestasjonen på låtene. Det skal sies at rocken er tight, og at foten min tramper ivrig med til takten mesteparten. Det som mangler på Betonglandskap er kvaliteten og egenhet som var mer merkbar på deres tidligere utgivelser.
