Urørlige Radiohead

Thom Yorke fotografert i Oslo Spektrum da Radiohead gjestet Norge i 2017.
Radiohead
Spektrum Arena, Oslo
Konsert | 06.06.2017

Radiohead kler sitt nye jeg like fortreffelig som sitt gamle.

En gang var de et nytt og kjedelig band fra England, et i mengden, som alle de andre. De så ut som de andre og spilte som de andre. Albumet de ga ut het Pablo Honey og smakte som tam alternativ rock. Låtene virket helt uviktige. 

Det var de også. Radiohead var uvesentlige da debutalbumet var ute, men én låt – bare én låt – var annerledes. Creep var noe annerledes. Låten tok tusenvis av menneskers psyke forvirrende godt på kornet, det var som om den definerte en generasjon og oppsummerte noe uforklarlig vondt. 

LES OGSÅ: Intervju med Alt-J.

Creep stakk pop-scenen rett i hjertet og gjør det forsatt. Låten er blitt udødelig, klassiker, men når Radiohead gjester Norge for første gang på 16 år er den ingensteds å finne på setlisten. Grunnen er enkel: Creep er nært sagt alt Radiohead ikke var, er eller ønsker å være. Creep viser nemlig heller akkurat hva Radiohead ikke er. 

Vår tids store selvdefinerende band

Ingen visste den gang at one hit wonder-bandet var en umoden larve, som ikke engang hadde begynt sitt liv som evigung, prangende sommerfugl. Radiohead skulle bli vår tids store selvdefinerende band, som skapt i motsetning til Creep, skulle de dyrke det innpakkede og ubegripelige, intrikate og lukkede, alltid i forandring, alltid ute på eksperimenteringstokt. 

I dag er de verdens ledende kunstrockband, og det har de vært lenge. Søren om jeg vet hva kunstrockband egentlig betyr, men kanskje er det litt som å si: de er et kjempepopulært band som folkemunnet ville sagt var litt annerledes, eller litt «rare».

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Det «rare» er det utfordrende og utilgjengelige. Det er mange av disse partiene i Oslo Spektrum, blant de mer konvensjonelle og slicke låtene, utpreger The King Of Limbs-låtene seg som det motsatte av det lettfattelige. Hvor er melodiene? De er der, men gjemt bak tre-fire lag av tett perkusjon, samt bak Jonny Greenwoods støy. Sistnevntes hang til totalt utsvevende tilnærming til instrumenter er også i kveld bemerkelsesverdig, ikke minst også fascinerende.

Provoserende korrekt?

Radiohead er lydlandskaper som neppe er hverdagskost for øret, men antallet mennesker som liker og elsker det er likevel oppe i millioner. Radiohead-dyrkningen i enkelte sirkler er så stor at det nesten er blitt provoserende korrekt å ha sans Radiohead.

Derfor føles det som om det ligger noe uutfordret i begrepet om Radiohead, som jeg selv gjerne skulle grepet tak i – funnet frem hammeren, skulle jeg, og slått løs på Radiohead, knuse den hellige pallen de har stått på i årevis, men jeg har ikke en eneste sjanse. Til det er jeg maktesløs. 

LES OGSÅ: Feirer jubileum med nyutgivelse.

Bandet er urørlig. Også i kveld. Radiohead føles ugjennomtrengelig for kritikk. Dette er et av verdens mest helstøpte band, og jeg finner ikke en eneste anledning til å rase myten om dem. 

Radiohead og undertegnede

Nå er jeg vel ikke riktig mann heller. Jeg hadde Radiohead som bakgrunn på både data- og mobilskjermen i ungdommen og slet kjapt ut en t-skjorte eller to med ubehagelige portretter av Thom Yorke på. Hele min musikalske dannelse vokser ut av dette bandet. Radiohead er roten til treet som er hele min musikalske orientering, hver eneste grein ledes hit, til Thom Yorke og gjengen, som nå står på scenen. 

Ta derfor noe med en klype salt, eller les det i en noe neddempet og mindre pompøs tone. Jeg prøver så godt jeg kan å skrive god fisk. 

I Oslo Spektrum fremviser Radiohead et bredt tak om hele sin uhoverlig sterke katalog, her lekes det med sjangre og uttrykk over tyve gode år.

Fra det gitarbaserte (OK Computer), til det udefinerbare og uforklarlige ved Kid A-lyden (Kid A, Amnesiac), til den umåtelig deilige pop-rocken (In Rainbows) og det særs rytmefokuserte (Hail To The Thief, The King Of Limbs). Så er det på mange måter tilbake igjen, med det aktuelle albumet A Moon Shaped Pool, som de jo er her for.

LES OGSÅ: Essay: Bedre å være paranoid enn android.

Sjangrene og uttrykkene er som fremmede land for hverandre, å se tilbake på høydepunkter er derfor på kanten av absurd, det føles i overkant altomfattende. Det kunne vært forskjellige konserter. Men er det ikke.

Exit Music

Slageren Karma Police avslutter og er på ingen måte ufrivillig fremført, men fra samme plate er det Exit Music (For A Film) som står igjen som det største øyeblikket. 

Låtas eskapisme er som å ta del i noe større enn seg selv, Thom Yorkes tilstedeværende vokal lar øyeblikket leve på egne premisser – det er her man først merker at å skue dette bandet, eller denne mannen, er å skue fenomenet Radiohead. Her føles til og med Spektrum intimt, i sin knusk stille herlighet.  

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Ja visst har Thom Yorke evnen til å være en syngende engel, en sølvgutt, til tross for at han langt i fra er den mest tonerene vokalisten. Men kanskje er han den mest menneskelige og en av de mest særpregede. Med Exit Music, Pyramid Song og In Rainbows-lekkerbiksene Nude, All I Need og Reckoner er det ingen annen stemme i hele verden man heller vil høre.

Kid A

På den andre siden kan det bli litt vel (karakteristisk) mumlete, som Bodysnatchers som smådrukner, eller Idioteque, som live blir en snodig nesten-rap. Likevel er det instrumentelle med Kid A-låtene Idioteque og Everything In Its Right Place svøpt i dette uforklarlige lydbildet som aldri slutter å være et hjem for hjerne, kropp og sjel.

Også live er det som å føle på et skremmende dystopisk teknologi-mørke, en nærstående slutt som er enklere å takle med dette på ørene. 

LES OGSÅ: Utvider turné.

Slike tema er det som aldri forlot Radiohead etter Creep: forkynnelsen av det fremmedgjørende, vanskelige, det angstfylte, paranoide, den oppspisende digitale hverdagen. Livet. Blant de som formidler det dystre best, er det likevel mange låter som aldri finner veien til setlisten, som Paranoid Android, Let Down og Optimistic. 

A Moon Shaped Pool

Eller The National Anthem for den saks skyld. Men heldigvis spilles den nye The National Anthem: Den like pumpende monotone Ful Stop fra A Moon Shaped Pool. Den er bare en av de nye låtene som presses trygt inn i konserten, Identikit gis for eksempel et bedalig funky preg, mens Daydreaming er en praktfull og isende kald åpner.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Om det er tyve år siden låtene ble laget, med gitar, trommer og bass, ti år siden med computeren eller ferskvare fra nettopp utgitte A Moon Shaped Pool, med Radiohead tar alt den samme troverdige formen på scenen.

For et band i uforgjengelig metamorfose er det enormt. Det er hva som er unikt med verdens ledende kunstrockband. For et band som alltid er i omskapelse, som alltid skifter klær, er det bemerkelsesverdig at de like lett som de finner nye plagg, kan hoppe i de gamle og tilbakelagte, og kle dem helt fortreffelig.

Radiohead Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, A Moon Shaped Pool