Anmeldelse av Childish Gambinos nye album:

Voksen, omfavnende og selvhøytidelig Gambino

Childish Gambino er det musikalske prosjektet til Donald Glover.

Multikunstneren Donald Glover er tilbake med et nytt album under artistnavnet Childish Gambino. Han overbeviser riktig nok ikke like mye med dette prosjektet.

Childish Gambino
«3.15.20»
Album | 22.03.2020
Sony Music

Når man skal bruke et halvt dusin sjangerbetegnelser, referanser og vidtrekkende uttrykk for å beskrive en liten time med musikk, så er det høyt å fly, men dypt å falle. Det lykkes for Janelle Monáe på «The Archandroid», men kun fordi hun hele tiden vendte tilbake til utgangspunktet med sin vokal og en gjennomgående tematikk. Donald Glover har etter hvert blitt den mest imponerende altmuligmannen i USA med kreative suksesser på tvers av musikk, film og tv.

Man merker den overveldende lysten til å prøve ut alt på «3.15.20», og likevel forblir det ikke mer enn en trøtt sjekkliste med forutsigbar psykedelia, funk og filtrert falsettsang.

Mangler en rød tråd

Det er Kendricks skyld, det er Kid Cudis feil og det er Kanyes fortjeneste. Når albumets fjerde låt, «12.38», umiddelbart kun navngitt etter dens tidsmessige plassering i spilletiden, dras ut i 6 minutter og 32 sekunder med en gyngende beat av Kendrick-kollaboratør DJ Dahi og får tid til små Prince-falsettbiter, et forfriskende sterkt vers av 21 Savage, en bro med Khadja Bonet og en outro med Ink… Hvis det låter kaotisk, er det fordi Glover hele tiden vil videre til det neste.

Selv «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» kunne holde seg i sømmene lenge nok til at det oppsto et noenlunde abstrakt, men sammenhengende lydbilde på tvers av låtene.

Det påfølgende sporet lyder som en fin funk-fortolkning, som engang var en verdig radiohit, men som nå har fått hipsterbehandlingen og nå høres mest ut en undermikset SoundCloud-bootleg.

Det er likevel vanskelig å hate Glover og hans post-Prince/post-D’Angelo-lyd som virkelig fungerer på låter som «39.28» og et stykke inn i «24.19». At låtene er navngitt slik at dette virkelig skal være en gjennomgående lytteopplevelse er muligens Childish Gambinos desperate forsøk på å samle trådene i noe, som ikke kun bygger på 2016-albumet «Awaken, My Love», men også i en snever vendig leverer på den «Black Skinhead»-aktige, industrielle hiphop som gjorde «This is America» til en øyeblikkelig kulthit.

Fine enkeltelementer, skuffende helhet

Låtene «Algorhythm» og «32.22» føles likevel som uverdige etterfølgere til gamle kultkomedier, både tårevåte og en smule selvhøytidelige. «So very scary, so binary, zero or one, like or dislike, coal mine canary, I dream in color, not black and white», lyder det gjennom lommefilosofi på «Algorhythm», før et refreng som kun vitner om et forsøk på å gjenopplive tapt urbanlyd fra siste del av forrige århundre kommer inn.

Selv om mye av albumet er elegant utførte sjangerøvelser, er helheten ikke noe å bli begeistret over. Noe som igjen er så irriterende når det låter som om Donald Glover har styr på uttrykk til minst fem plater med samme skarpe konsept som «Redbone» på forrige utgivelse.

Han er liksom både for voksen til å leke tilstrekkelig med idéene og for barnslig til å holde på konsentrasjonen.