Nytt album fra Morrissey:

Moz i et nøtteskall – fra høydepunkter til jammerdal

Morrissey fotografert i Göteborg under en konsert i 2014.

Morrisseys trettende studioalbum inneholder noe av det beste han har levert de siste 10-15 årene. Men det kan man definitivt ikke si om den resterende halvdelen av albumet.

Morrissey
«I Am Not a Dog on a Chain»
Album | 20.03.2020
BMG

«Congratulations. You have survived». Slik åpner Morrissey låta «Knockabout World», og han kunne dermed ha skrevet en bitende og høyaktuell sang om verdens tilstand, om ikke det raskt viste seg å mest handle om at verden behandler den middelaldrende indiecrooneren dårlig.

Og sånn er det jo ofte med Morrissey, som også denne gangen pryder sitt eget cover med et selvtilfreds politikerfjes.

LES OGSÅ: Legger ut konsertfilm på nettet.

Albumet starter ellers med en overraskelse. Moz i synth-klær. «Jim Jim Falls» er en fabelaktig åpningslåt, hvor en tight trommebeat, fengende keyboard og frontmannen, den notoriske kongen av klynk, (kanskje) tar et oppgjør med sin egen persona med de ironiske linjene: «If you are gonna kill yourself / then to save face, get on with it».

Definitive lysglimt

«Love is on its Way Out» oser av velfungerende drama og patos. Det er dog vanskelig å overse at Morrisseys blikk på verdens og kjærlighetens forfall allerede i første vers går fra menneskene og over til dyrene. «Did you see the sad rich / hunting down, shooting down elephants and lions», lamenterer han om det som tydeligvis står hans hjerte nærmest.

Motown-sangerinnen Thelma Houston leverer vokalsparring på «Bobby, Don’t You Think They Know?», og det ender opp med en skjønn og sleazy runde med hvinende 70-tallsorgel og lummer saksofonsolo, hvor man faktisk kjøper den sprø teksten.

En ren, skitten perle.

Varierende låtmateriale

Tittelsporet viser dog at trærne ikke vokser inn i himmelen. En lettbeint og halvferdig melodi får lov til å understreke den vanlige tiraden fra Morrissey: «I do not read newspapers / they are troublemakers», og det er vanskelig å ikke sitte med hodet i hendene når den etter hvert så høyreorienterte stjernen klager over at folk er etter ham «because of my views / because of the truth».

«What Kind of People Live in These Houses?» gir vibber av klassisk The Smiths med en skarp gitar over en litt klossete tekst. Og så tar albumet et dykk. Det er for lite tenner i mariachi-blåserne på «Darling, I Hug a Pillow», og både produksjon og instrumentering virker irriterende halvferdig. «Once I Saw the Rivew Clean» er mest et oppkok av Visage uten særlig finesse.

Behov for en produsent som tør si imot

«The Truth About Ruth» fortsetter albumets rekke av aparte låttitler og byr med sin pianette-stil ikke på mye, og hva som er meningen med «The Secret of Music» står igjen som en gåte. Nesten åtte minutter med speisa elektronika-tull, hvor det mest opphissende er hovedmannens erkjennelse av at han er «out of tune». Eksperimenterende, absolutt. Vellykket i noe mindre grad. Som lytter er det nok engang vanskelig å ikke rope på en produsent som tør å si Morrissey imot og gi ham reell sparring på hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Både musikalsk og lyrisk er det flere steder det virkelig halter.

LES OGSÅ: Liam Gallagher vil gjenforene Oasis.

Første halvdel av albumet inneholder noe av det beste Moz har levert de siste 10-15 årene. Den andre halvdel, not so much. Hans stemmeprakt virker dog å være i toppform.

Hvis han bare kunne slutte å være slik en vanskelig (halv)gammel særing…