Anmeldelse av Thomas Dybdahl sitt nye album:

Et nytt musikalsk terreng

Thomas Dybdahl går nye veier på sitt niende studioalbum, som er spilt inn i hjemmestudioet i Sandnes.

Thomas Dybdahls niende album er noe helt annet enn han har gitt ut før. Det høres kanskje negativt ut, men det er det ikke.

Thomas Dyndahl
«Fever»
Album | 13.03.2020
Petroleum Records

Det musikalske vidunderbarnet Thomas Dybdahl har ikke spilt en sur tone siden debuten «That Great October Sound» fra 2002. Som den lavmælte låtskriveren han er har han dyrket en egen utgave av melankolsk americana. Det har brakt ham rundt omkring i sjangeren, hvor han forsiktig og tilpasset har lukket opp for den amerikanske inspirasjonen. Alltid trofast overfor sin egen karakteristiske lyd.

Trofast er han på sitt vis også på sitt seneste album, som er hans niende album. Men en del er endret: «Fever» er nemlig et fullblods soul- og funkalbum, og den akustiske gitaren er blitt liggende i gitarkassen, mens den unike gitaristen Thomas Dybdahl for alvor lar den elektriske gitaren være toneangivende.

LES OGSÅ: Tøffe tider for platebutikk i koronatider – Big Dipper må stenge.

«Fever» er et av de gitaralbumene som det ikke egentlig blir lagd flere av om dagen. Ja, faktisk blir denne type album ikke laget lenger fordi Dybdahl er gått fullstendig retro i lyd og komposisjon. Han er da også nokså tro inspirasjonskildene, som blant andre teller Sam Cooke og Sly & The Family Stone. Med en moderne tvist. Skal man peke på en mer samtidig musiker, må det være Michael Kiwanuka.

Lett å forstå hvorfor han måtte lage dette albumet

Han starter med den voldsomt funky «45», som kan sette fyr på dansegulvet. Den ellers noe tilbaketrukne artisten gir her full gass, og det er ikke så mye annet å gjøre enn å bevege seg inn under diskokulen når man hører denne.

Men låten er også litt unntaket på «Fever», som gjennomgående holder fast i det lavmælte uttrykket. Dybdahl holder litt mer igjen ellers i de stramt komponerte melodiene, som alle har den gamle organiske soul- og funklyden. Det er den underspillende grooven som holder melodiene kjørende.

Sterkest er han i de mer dempende soulpassasjene, som i den enestående «On My Way To California», hvor gitarspillet er eminent. Og i «Call Me By Your Name» forstår man instinktivt hvorfor han har måttet lage dette soulalbumet.

Isolert i studio

Dybdahl har på innspillingen av dette albumet lukket seg inne for seg selv. Etter å ha vendt hjem fra Los Angeles etter opptakene til sitt forrige album, dro han nærmest rett i isolasjon i sitt hjemmestudio i Sandnes for å spille inn «Fever», som nettopp fanger retrolyden av Los Angeles. Han spiller stort sett alle instrumenter selv, og lar kun sin studiomakker Håvard Rosenberg få komme inn.

Resultatet er et nokså musikknerdete og smittende album, hvor det helt i Thomas Dybdahls ånd er lagt vekt på tekniske finesser, som på nydelig vis komplementerer hans gjennomførte musikalske melodimateriale.