Margot Robbie ER Harley Quinn:

Overraskende underholdende timer i kinosalen

Margot Robbie har nok en gang inntatt Gotham City som den uberegnelige DC-karakteren Harlene Quinzel aka Harley Quinn. Det er en rolle den flerfoldige Oscar- og BAFTA-nominerte stjerneskuespilleren virker å være skapt for.

Cathy Yan
«Birds of Prey (And the Fantabulous Emancipation of one Harley Quinn)»
Film | 07.02.2020

Først og fremst: det er utrolig moro å se Margot Robbie i rollen som Harley Quinn. Den australske skuespilleren har hatt et travelt år med roller i «Once Upon a Time in Hollywood» og «Bombshell», men hun ser virkelig ut til å storkose seg her.

Det er en time og femti minutter med knallsterk popkorn-underholdning hun leverer i Cathy Yan-regisserte «Birds of Prey (And the Fantabulous Emancipation of one Harley Quinn)». Gi meg heller en karismatisk Margot Robbie som Harley Quinn enn de stadig mer forutsigbare Marvel-filmene eller den underveldende avslutningen på den siste «Star Wars»-trilogien til Disney og Lucasfilm. Hvilken som helst dag.

LES OGSÅ: Operaen refses etter Netflix-stunt.

Jeg er med andre ord positivt overrasket. Mye fordi jeg faktisk aldri endte opp med å se forgjengeren «Suicide Squad» (2016), etter å ha lest den negative kritikken (hvor Robbies Quinn-karakter virket å være det eneste lyspunktet å trekke frem) og etter å ha sett de ørten trailerne som kom i forkant. Den virket blass og retningsløs, men mest av alt skikkelig kjedelig. En real dødssynd for denne type film.

Kjappe replikker og heftige actionscener

Det er ikke så mye man trenger å vite før man setter seg til rette i kinosetet. En kort oppsummering får man i starten (attpåtil i animert form); det er slutt mellom Harley Quinn og Jokeren, ikke Joaquin Phoenix’ versjon fra fjorårets «Joker», men Jared Letos omdiskuterte tolkning av karakteren fra 2016-forgjengeren. En inkarnasjon av den ikoniske skurken som nå virker å være død og begravet. Vi befinner oss heller ikke i Todd Phillips’ Scorsese-inspirerte Gotham City på slutten av 70-tallet, men i en nåtidig utgave av tegneseriebyen.

Mer enn det trenger man strengt tatt ikke å vite. Historien er lett å følge og kanskje ikke ekstremt original, men sammen med en solid dose kjappe replikker, heftige actionsekvenser, glamorøse nattklubbscener, oppgjør mellom mafiafamilier og en «MacGuffin» som driver handlingen fremover, er det hele mer enn spennende nok.

Foto:SF Studios | Warner Bros.
Både Margot Robbie og Ewan McGregor ser ut til å stortrives i sine respektive roller i «Birds of Prey (And the Fantabulous Emancipation of one Harley Quinn)».

Selvbevisst

Det er også en selvbevisst film, på samme måte som Tim Miller og Ryan Reynolds «Deadpool»-utspill. Klisjéene fra andre superhelt-filmatiseringer radbrekkes gang på gang, også på musikksiden:

Her er det et liksom-alvorlig, neddempet cover av en up-tempo-80-tallsklassiker (Pat Benatars «Hit Me with Your Best Shot» denne gangen) som et nikk, eller eventuelt sleivspark, til særlig Zack Snyders 2011-kalkun «Sucker Punch». Og mer eller mindre uventede låtvalg, som «Barracuda» og «Sway with Me», setter sitt preg på actionscenene, hvor et ekstremt høyt antall tatoverte og muskuløse (ja, de er alle tatoverte og muskuløse – og det er parodisk mange av dem) mannfolk får gjennomgå.

Der «Deadpool»-filmene har hatt for vane å ta den helt ut i latterliggjøring av sjangerkonvensjoner og -troper, føler jeg likevel noen ganger at «Birds of Prey» ikke helt lykkes med å finne tonen: Mellom det seriøse og det overdådige, mellom det parodiske og nær sagt latterlige.

Robbie og McGregor stråler

Til tross for dette er filmen tidvis svært underholdende, og så langt «over the top» som det er mulig å komme. Men det er først og fremst skuespillerne som imponerer: Margot Robbie er en av de dyktigste skuespillerne i Hollywood om dagen, og rollen som Harley Quinn kler henne som hånd i hanske. Det er lett å se at hun har det artig her. Samtidig er det en glede å se Ewan McGregor virkelig campe opp rollen som Roman Sionis og hans alter ego Black Mask.

Det å se denne britiske sjarmøren i slik en sadistisk skurkerolle, som han åpenbart morer seg i, har mye av den samme foruroliggende effekten som å se David Tennant som Kilgrave i «Jessica Jones».

Fikk du med deg denne?