Et comeback av kolossale dimensjoner

Lucy Swann
Blue, Indigo, Violet And Death
Album | 12.01.2018
Egoletgo Records

Det kalles det vanskelige andrealbumet av en grunn. Mange artister får til å gi ut et sterkt album i løpet av en karriere. Trikset ligger i å kunne følge opp skiven med noe som innfrir forventningene. Det er vinn eller forsvinn.

Den engelskfødte sangeren Lucy Swann platedebuterte i 2010 med La Petite Mort. Denne mottok heder og lovord av blant annet P3, som priset Swann for hennes originale sound og imponerende vokalevner. Ifølge et intervju med Swann som nylig ble publisert her i GAFFA, møtte hun skrivesperre og tvil da hun skulle gyve løs på oppfølgeren.

LES OGSÅ: Kanye West rappet for døende fan.

Det har vært stille fra henne en god stund nå. Eller det vil si at det har vært stille fra henne på pop-scenen. Swann har komponert musikk til teater og danseforestillinger, mest kjent av de er det Norske teaterets oppsetning av «Hamlet» fra 2014. Og etter å ha gjort tilflukt til den engelske landsbygda i to måneder, så er hun endelig klar med sitt andrealbum Blue, Indigo, Violet And Death.

Elektropop av den dramatiske sorten

Albumet åpner med Demolition Song, et fengslende stykke musikk som kaster en dypt inn i Swanns musikalske univers. Det begynner med et smygende synth-riff og Swanns mørke og dystopiske tekst, før vi får bombastiske trommer og et orientalsk-låtende strykere som underbygger alvoret i hennes sang. Det hele forløser seg i et episk sammensurium av groove og forvrengt støy.

Assosiasjoner til andre legendariske åpnere på elektropop-album, Everthing In It’s Right Place fra Radioheads Kid A, og Hunter fra Björks Homogenic, er på sin plass.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Etter denne overbevisende introen får vi den meget fengende Inverted Commas etterfulgt av den såre balladen Salt. Albumets tre singler er samlet på midten av sporlisten, og de står som absolutte høydepunkter ved siden av albumets intro og outro.

Foreign Bodies strider nærmest mot fornuft med sin afrobeatinspirerte groove i 5/4, forvrengte synther og brukne vokal-samples. Lucy Swann skolerer rett og slett lytteren i innovativ pop på denne låta. 

Endelig samfunnskritisk pop

I’ve Got A Cat stikker ut på albumet som en låt som ikke prøver å ta seg selv altfor seriøst, men samtidig er altfor sann. En herlig britisk pop-låt med eksperimentelle tendenser. Valsrytmen med trykk på én og to, gir sangen et nærmest tøysete preg. Teksten ramser opp ting som protagonisten har, og konstaterer at den kun ser etter noe å tro på. Videre synger Swann at vi leser de samme avisene, men at det er vanskelig å komme til enighet om noe som helst.

Låtas ytring skinner ekstra sterkt i en samtid hvor vi daglig blir utsatt for en informasjonsstrøm vi desperat forsøker å verifisere eller avvise. Det instrumentale understreker noe av det tragikomiske i vår usikkerhet.

LES OGSÅ: — Ville heller startet band med tre venninner i dag.

Skiva rundes av med en coverversjon av Roxy Musics In Every Dream House a Heartache. Ikke bare er dette en fantastisk låt, men den kler Swanns stemme og albumets uttrykk perfekt. Teksten er en kritikk til overflodssamfunnet samtidig som det er en utrolig creepy kjærlighetserklæring til en sex-dukke.

Swann leverer med isende overbevisning. Instrumentalpartiet på slutten er omgjort til en forstyrrende synth-gasme som står i stil med resten av albumet.

Cinematisk celledeling

Det merkes tydelig at Lucy Swann har jobbet med soundtrack siden sist. Musikalsk sett er Blue, Indigo, Violet And Death mye mer ambisiøs og stemningssterk enn sin forgjenger. Og dette gir seg utslag i et prosjekt som virker mer nyskapende og kunstnerisk fullkomment.

LES OGSÅ: Tones tårer trillet da Silya tolket låta hennes.

Jeg elsker hvordan produksjonen på dette albumet låter så kraftig og episk. Trommene er spesielt monstrøse. Jeg elsker hvordan det er mikset og panorert. Med tanke på hvor detaljmettede mange av låtene er, så er det imponerende hvordan de har fått ting til å låte så balansert. Jeg elsker hvordan de orkestrale arrangementene i strykerne og blåserne kontrasterer med bandinstrumentene og de plutselige støtene av forvrengt synth. Og til slutt så elsker jeg melodiene og Swanns mesterlige vokalprestasjoner.

Til sammen utgjør dette det mest forseggjorte og smakfulle pop-albumet jeg har hørt på lang tid.

LES OGSÅ: Oslo topper denne Spotify-lista.