Den vakre lyden av kammer som sprenger rammene for pop

Agnes Obel
Citizen Of Glass
Konsert | 21.10.2016

Danske Agnes Obel tar seg god tid mellom utgivelsene. Debutalbumet Philarmonics kom i 2010, i 2013 kom andreskiva Aventine. Nå er hun klar med sin tredje plate; Citizen Of Glass. Det var igjen vel verdt ventetiden.

Aventine var et av det årets aller vakreste album i 2013. Årets skive overgår den.

«Klassisk skolerte Obel lot klaveret føre debuten. På Aventine er cello og strykere forsangere. Dette gir en forsterket fornemmelse av en gjennomgående, gammelmodige renhet», skrev jeg den gang, og fortsatte med at det var «en fortryllet uskyld, med vemodig etterklang». Nå er det mer vemod, i betydningen lengsel. Og tydeligere tangenter.

Ekkoet av det klassiske er der imidlertid fortsatt. Gammelmodigheten er ivaretatt i instrumenteringen. På låtene  It’s Happening Again, Trojan Horses og Stretch Your Eyes kan du høre noe så sjelden som et Trautonium; en synth fra 1920-tallet. (Det finnes to av dem i verden) Moderniteten finnes i produksjonen, for eksempel i hvordan hun skrur ned vokalen til å gjøre duett med seg selv på Familiar.

Skal dette sjangersettes er trolig betegnelsen kammerpop det nærmeste. Men der andre kanskje kan sies å overskride sjangeren, sprenger hun kammeret, sakte, så det nærmeste bokstavelig talt, klinger av glass som langsomt går i knas idet sjangervegger- og vinduer – faller fra, og om, hverandre. Det er en eksplosjon så varsom at man kan forveksle den med et kjærtegn.

Den musikalske kraften ligger vel så mye i stillheten mellom tonene som i selve den vakre lyden av strenger og piano, det være seg analoge eller elektroniske. I så måte strekker hun seg mot referanser man oftere finner i samtidsmusikken enn den mer populære popen. Selv om tilgjengeligheten skal tilskrives sistnevnte, i et kjølig, stringent og elegant uttrykk.

Arbeidet med Citizen Of Glass skal ha begynt med tittelen. I så måte er dette også et konseptalbum, og konseptet er hennes – og vår alles – både analoge og digitale gjennomsiktighet, for ikke også å si skjørhet. Samtidig som nettopp glasset både er hardt og sterkt er det også skrøpelig, formbart, følbart og selvsagt, knuselig. Her er det bare sjangerammer som knuses, men den formidlede opplevelsen av både å bli sett på, og se ut, er likefullt skremmende, og kanskje aller mest; skummelt skjønn. I hvert fall fra et lytterperpspektiv. Hennes ståsted er derimot tindrende tvetydig.

Det er mange som skriver like personlig, eller mer utleverende, om møtene med vår vidunderlige – eller det motsatte – (post-)modernitet. Få, om noen, gjør det imidlertid med like strøken musikalsk teft og reflektert følsomhet som Agnes Obel.