Anmeldelse av Tame Impalas nye album:

Et eneste stort bevis på hva Kevin Parker egentlig vil gjøre

Tame Impala-frontmann Kevin Parker fotografert i 2019.

Tame Impalas fjerde fullengderen er den svakeste hittil – men det er fortsatt en god plate.

Tame Impala
The Slow Rush
Album | 14.02.2020
Caroline International

Hele fem år er gått siden australske Kevin Parker, bedre kjent som Tame Impala, traff gull med tredjeskiven «Currents». Bandprosjektet startet som gitartung, fascinerende produsert, psykedelisk rock med foten plantet i 60-tallet. Siden har det beveget seg stadig fjernere fra disse røttene.

Da «Currents» kombinerte 70-talls disco og 80-talls Prince-vibber med psykedelisk electronica, datt mange rockepurister av lasset – men til gjengjeld fikk mannen enorme mengder nye fans. Selv har han sagt at det var opplevelsen av å høre på Bee Gees på sopp og kokain som inspirerte ham til den helt nye, og helt unike «Currents»sounden. Vi tviler ikke.

LES OGSÅ: Nye navn klare for Øyafestivalen.

I løpet av de fem årene som har gått siden, har Parker flyttet fra Australia, kjøpt seg hus i LA, opplevd at huset brant ned igjen, lært seg å mestre keys istedenfor gitarer, og utsatt oppfølgeren utallige ganger.

«The Slow Rush» skulle egentlig slippes i tide til fjorårets Øyafestival, men isteden besto konserten nesten utelukkende av fire år gammelt materiale. Men vi fikk høre to nye låter, deriblant «Borderline». Denne grådig fengende singelen utmerker seg også på «The Slow Rush», og beviser igjen at Parker er lei gitarer, og sverger til tangentene. «L.A. really messed me up», synger han med sin karakteristiske falsetto, men nå er det hverken psykedelia eller Prince den minner om: Tame Impala har blitt fullstendig Bee Gees. Deilig, dansbar tristesse.

Snodig sammenkokt dansemusikk

For de som har fulgt med, burde det altså neppe være en overraskelse at mesteparten av «The Slow Rush» er helelektronisk. Åpningssporet «One More Year» starter som en bisarr krysning mellom Panda Bear og Boards of Canada, og deretter fortsetter den snodig sammenkokte dansemusikken. Skjønt var jo aldri «Currents» helt uten strengeinstrumenter.

Kevin Parker er en av verdens beste bassister, og den fantastiske basslinjen hele veien gjennom platas mesterverk «Let it Happen» er ennå til å grine av. Derfor skuffer det at vi ikke får oppleve mer av denne på «The Slow Rush». Kevin Parkers favorittgjenstand, og den eneste han reddet ut av sitt hjem i LA før det brant ned høsten 2018, er nemlig fortsatt hans elskede 60-talls Hofner-bass. Visstnok. Ikke rart Travis Scott valgte Parker som bassist til hans megalomane, stjernespekkede, opptreden på Saturday Night Live samme år.

I det hele tatt har Parker under sine fem år i eksil fra Tame Impala-merkelappen konsentrert seg mest om å bidra med bass, eller produksjon, til noen av verdens største stjerner. Det er en velkjent historie: en tidligere alternativ-musiker klarer å klekke ut verdens mest unike og hippe sound, og blir så sittende fast i produsentstolen. Hele «The Slow Rush» oppleves til tross for sine mange styrker, som et eneste stort bevis på at Parker egentlig er mer gira på å produsere enn å lage flere Tame Impala-skiver. Ikke rart det tok tid å få skiva i boks.

Svakeste hittil

Første- og andresporet er kurante, men noe av det kjedeligste låtmaterialet mannen har sluppet. Selv når han leverer ganske sterkt, sliter han med å nå opp til sine egne skuldre. Gi likevel plata en sjanse og hør hele veien gjennom, så du ikke går glipp av den mesterlige avslutningen «One More Hour».

Underveis er det også mengder med sprø, ambisiøs og tilfredsstillende produksjon å kose seg med, samt plenty med godlåter for fansen. For eksempel det geniale fjerdesporet «Post» som føles som den perfekte broen mellom «Currents» og «Innerspeaker».

Den svakeste Tame Impala-fullengderen til dags dato er definitivt fortsatt en god plate.