Enslaved: E

Enslaved
E

Høye topper og nokså dype daler

GAFFA

CD / Nuclear Blast
Utgivelse 13.10.2017
Anmeldt av
Magnus von Schantz

Privilegiet som ender i fallgruver.

Enslaved er Norges mest stabile band. Da tenker jeg ikke på stabilitet som når Backstreet Girls holder det gående i mange herrans år ved å spille inn varianter av den samme skiva gang på gang. Nei, i 26 år og på 14 fulllengdere har Enslaved vært garantister av variert og til tider eksperimentell svartmetall. Og når Enslaved jager etter å skape noe nytt, så har en stor fanskare vært velvillige mottagere. Det eneste du kan være sikker på, er at du ikke er sikker på hva du skal få.

LES OGSÅ: « Vi legger musikalsk glede i musikken vår, selv i de mest dystre sangene».

Ny skive er som julaften og 17. mai for Enslaved-fansen. Den strålende In Times la ikke akkurat en demper på hva man skulle få servert ved neste korsvei, dessverre så innfris ikke de høye forventningene gjennom hele skiva.

Sterk start

Først ut er Storm Son. Albumets desidert lengste låt er som en solnedgang dekket av et mørkt tåkedekke over grantoppene. Perfekt forventningsbygger til det som skal komme senere. Storm Son eksploderer midtveis i den ti minutter lange sangen, derfra og ut er det bare å nyte.

Artikkelen fortsetter under videoen.

The Rivers Mouth er fort den låten som vil bli husket best fra E. Ekstremt lett å like, og den sitter som et skudd i krysset på første gjennomlytting. Mange av låtene til Enslaved trenger ofte både to og tre ganger i prosessoren før de kommer helt under huden. På The Rivers Mouth er Enslaved musikalsk intrikat, men også kontrollerte i en låt som ikke tar helt av. Sangen er i samme musikalske retning Mastodon har gått i det siste, og du kan helt sikkert forvente å høre den på diverse metal-playlister fremover.

LES OGSÅ: Ny oppdatering fra Hovefestivalen.

Enslaveds nye unge keyboardist får trådt til på tangentene på Sacred Horse. I reine Jon Lord-stil hamres det løs på en låt verdig røttene til Enslaved som norrøne metallmestere. Axis Of The World er dessverre første nedtur på E. Et slitt og gjenbrukt riff omkranset av en kjedelig vokal er ikke hva man hadde håpet på etter en sterk start av albumet.

Hypnotisk og jazza

Feathers Of Eolh er som en hypnotisk transe innvevd i trommeslager, reality-kjendis og mesterfisker Cato Bekkevolds fantastiske slagverk. Som John Bonham på Achilles Last Stand er det en enorm kontroll som dupper i bakgrunnen og styrer låta rundt i en penrosetrapp. Uvant låt til Enslaved å være, men samtidig i deres progressive ånd.

Mektige Hiindsiight følger Feathers of Eolh musikalsk hvor de til og med drar på med en saksofonsolo i beste Shining-stil. Djupet starter som en dronemetall-låt hvor Grutle Kjellson synger eller stønner på norsk, før det hele eksploderer i et herlig inferno. Felles for disse tre er allikevel at de alle avsluttes med et aldri så lite langdrygt antiklimaks.

LES OGSÅ: Det norske bandet inntar listene i England. 

De siste låtene kan egentlig hoppes over først som sist, det kommer nok de fleste som hører skiva til å gjøre uansett. What Else Is There er gørrende kjedelig skivefyll.

E er en interessant skive på grunn av alle store og små eksperimenter som kommer i tide, men også i utide. Det er jo deres privilegium å kunne gjøre dette, men det dukker også opp noen fallgruver når man tar mer risk enn de har gjort tidligere.

Totalinntrykket blir derfor noe skuffende rett og slett fordi det ikke er sterke nok Enslaved-låter.

LES OGSÅ: Musikksalget øker for tredje år på rad.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA