Døsig-deilig indierock

Hilma Nikolaisen, Sirkus, Øyafestivalen

Døsig-deilig indierock

Anmeldt av Geir Magne Staurland | GAFFA

Hilma Nikolaisen som soloartist på Øyafestivalen.

Da Hilma Nikolaisen først gikk solo uten støybandet Serena Maneesh med fjorårets skive Puzzler kom nominasjonen til Spellemannspris i kategorien indie med det samme.

LES OGSÅ: Saksøker festivalarrangør.

Nå er hun velfortjent booket til Øyafestivalen under eget navn. Det med kun debutplaten i bagasjen: en bedagelig flørt med verdensromsrockens sykliske målløshet og punkens strømlinjeformede og utilslørte driv.

Mellom psykedeliaen og punken

Et sted midt i mellom der lyder det også når hun og hennes medbrakte band spiller på Sirkus scene. Mellom psykedeliaen og punken finner Hilma seg til ro, med et hypnotisk og nydelig backdrop som sviver hele konserten, med alt fra røykende vann til travende kameler på.

Selv er hun i god vokalform, akkurat der hun skal være, med sin døsig-deilige og mørke kvinnestemme.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Som når hun begir seg ut i det uskyldige med stemmen på Cloud Nine Rewind, hvor Hilma Nikolaisen ligner en vag og fin visesang av legendene i The Flaming Lips.

Men Hilma Nikolaisen befinner aldri på eksakt samme sted lenge.

Vindskeive låter

Med Two Three Four Five er lyden av de elleve menneskene på scenen mer noe som driver rotløst rundt i en kontinuerlig vektløs ring. Til tross for det er det få av låtene som er særlig vindskeive låter og med asymmetriske riff, det «nærmeste» må være den søte poplåten Word.

LES OGSÅ: Daniel Kvammens Øya-tips.

Andre ganger tyr Hilma og bandet til de bredbente riffene, ofte utdratt i det lengste laget. Men alltid friskt og ungdommelig bedøvende lyder det hele konserten gjennom likevel.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA