Janove: Artisten & Marlene

Janove
Artisten & Marlene

Haltende comeback fra Kaizers Orchestra-frontmannen

GAFFA

CD / Petroleum
Utgivelse 10.02.2017
Anmeldt av
Øyvind Lønberg

Han er tilbake! Jærens store sønn. Janove Ottensen, eller bare Janove nå da. Til høsten vil det allerede være fire år siden Kaizers Orchestra danset sin siste dans. Nå skal altså vokalist, Jærens Don Juan, pompøsitetens prins – Janove, forsøke seg på solokarrieren igjen. Du husker kanskje Francis’ Lonely Nights fra 2004? Vel, det er noe helt annet denne gangen.

Artisten & Marlene ligner ikke på det Janove har gjort alene tidligere, men det er tidvis ganske likt det siste vi fikk høre fra Kaizers Orchestra. Kanskje ikke er så rart, når Violeta-triologien virkelig var Janoves hjertebarn. Artisten & Marlene er skrevet ut fra et fiktiv univers, slik Ottesen pleier å gjøre det. Denne gangen handler det om to dansere, et naturtalent og en perfeksjonist, som vokser opp som barndomsvenner og senere ungdomskjærester. Mer skjer med de to, men vi skal ikke fokusere på det her.

Det er nok få som har sådd tvil ved selvtilliten til Ottesen, men at han har baller til å gi ut en skive på femten låter hvor en god slump av materialet fint kunne vært sløyfa, det står det på en måte respekt av. Det er vanskelig å forstå hva skiva prøver å være. Selvkritisk er den i hvert fall ikke. Vi har pompøse poplåter, kjærlighetsballader, kleine synther og rytmer som grenser farlig nært en stygg side av 80-tallet. Det er tubaer, trompeter og fandens oldemor. Det kunne vært kult, men det blir bare rotete.

Man får inntrykk av at Ottesen har pusset for lenge på denne skiva, eller ikke pusset i det hele tatt. Det er også imponerende og forvirrende hvordan en skive som er så mye, kan være så intetsigende samtidig. Mine Siste Ord høres for eksempel ut som en helt streit poplåt, som hvis den ikke ble sunget på jærsk, kunne vært laget av hvem som helst.

Men, før vi svartmaler både artisten og Marlene helt, så skal vi ta oss tid til å anerkjenne at det finnes noen gode låter på denne skiva også. Me Vokser Aldri Opp har en kul melodi, men – og dette er å banne i kjerka – hadde vært bedre med en annen vokal. Om Me Går Ner er særdeles hørbar og Regnbuen Treffer Oss Ikke Lenger er faktisk bra. Samtidig er Verden Går Til Helvete, Tralala enkel, men forferdelig fengende.

Sammenlignet med den siste skiva i Violeta-triologien er denne skiva nesten bra. Det kunne altså vært verre, men det kunne vært bedre. Det blir spennende å se hva Ottesen kan koke i hop neste gang, for han kan mye bedre om han vil.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA