Heksen i heksegryta

St. Vincent, musiker-aliaset til Anne Erin Clark (oppkalt etter Saint Vincent’s Catholic Medical Center hvor den britiske poeten og forfatteren Dylan Thomas døde) har allerede vært et spennende musikknavn i nesten to tiår. Men, til tross for udiskuterbar stor suksess, har hun enda status som en "artist du kanskje ikke har hørt om"- selv for mange over gjennomsnittet musikkinteresserte. Grammy eller ikke; hun bærer et preg av å være en slag halvveis hemmelig underground-juvel, uansett hvor store konserter, features eller milepæler hun etterlater seg. Den alternative ånden er liksom integrert i det kunstneriske uttrykket til 41-åringen, noe som gjør at status som musikalsk allmannseie blir en slags selvmotsigelse. 

Langs veien har hun jobbet med store navn innenfor alternativ rock/folk/pop -blant annet tungvektere som Talking Heads vokalist David Byrne og indie singer-songwriter-favoritten Sufjan Stevens. Musikalsk sett har hun på sine to forrige utgivelser hatt en forkjærlighet for grandiose produksjoner hvor disortede gitarer møter gritty trommemaskiner, gjerne akkompagnert av bigger-than-lite synths og vokalsamples.

På We're All Born Screaming fortsetter hun i samme spor- mer sonisk sammenhengende og cinematisk-, mer komponeringsmessig dynamisk og kronologisk, -enn aldri før.

Høydepunkter fra plata: Dette er musikk som skaper billedlige sensasjoner

På første låt "Hell is Near" blir vi servert 70-talls-akustisk gitar med stålstrenger, som rett ut av Led Zeppelins "Stairway To Heaven", Blandet med spacey keys og bass med skyhøy BMI. Trappen til himmelen går også hele veien ned til den brennende kjelleretasjen -i det låten mot slutten tar en dramatisk og mørk vending. Allerede her skjer det mye.

Førstelåten glir inn "Reckless" til dramaserie-aktig piano spilling- som får sangen til å føles som at den foregår i bakgrunnen av en mørk scene på sesongavslutningen til Peaky Blinders, hvis ikke Westworld eller kanskje DEVs. «Reckless, breathless» synger St. Vincent desperat, sorgfullt og utagerende. «I'll tear you from eachother limb for limb, or fall in love» utbryter hun til en nærmest opera-aktig Kate Bush type vokalbruk i det sangen bryter opp i et svalestup av sci-fi synths og trommemaskiner. 

På "Broken Man" kræsjer kirkemoren i jorda med quirky nøkternhet og strengklimpring med en pedal som gir retro-spillkonsoll-aktig sound over en tussete beat. Bassen kommer inn med et smell og snur fort denne tussete quirkyheten over til True Blood type sexy skinnjakke vampyr-klubb tendenser. Det føles som The Kills med mer av råskapen til Jack White.

Album-singelen "Flea" er passende spretten med harmonier og klimpring som får det til å klø, helt til det løsner opp i grungy gitarer på neste parti. Dynamisk veksling og out-there produsering er bakteppet til den stødige og uttrykksfulle vokalen til 41-åringen. Hun makter å klynke, knurre, brøle og alt imellom med stor overbevisning.  På "Violent Times"  blir ørene forført av en sexy gitar over en frekk beat- nesten som om James Bond -theme skulle møtt en tidlig Massiv Attack-track. 

"Sweetest Fruit" holdes sammen av det som må være det kuleste "riffet" på plata. Det er et slags synth-aktig klokkespill med en Dunk-dadunk-Da -beat perfekt til dommedags -hula hula. Er det dette musikken de kule kidsa i post-atomkrigstida steker rotter over bålet til?

Helt på slutten så får vi borderline ska/reaggea -låta "So Many Planets" før vi allerede er på sistelåt/tillåta - som åpner til graceland-esque Paul Simon -gitarer. Til motsetning til all dyster dramaturgi i begynnelsen av plata, så er det som at den til slutt lander på en mer lystig note. Som at plata er «born screaming» før den svøpes inn i en mer mellow mood.

Kødda! Plutselig på slutten av slutte skyter det til værs med en drum’n’bass aktig perkusjon over et englekor som til kapell-aktig romlyd repeterer album-tittelen. Fett.

St. Vincent er den skumle kunst og håndverk- læreren på lærerværelset som hekler sine egne tamponger med bena på bordet imens hun nonchalant blåser tyggegummi-bobler. Hun er kampfisken du ikke visste var kampfisk som ender opp med å spise klovnefiskene dine. Hun er tanta som nekter å ta medisinene sine og uunnskyldende spiller bowling med barnegjerdene oppe. Hun får deg som lytter til å føle som at du er en del av noe større enn deg selv. Dette er en artist jeg har til gode å oppleve live. Det må det gjøres noe med.